en ny forsinkelse. “Det er ingen fastsatt tid for å dra.” Noen er opprørte. Andre drar på jakt etter hotell, taxi, hvor som helst annet enn et sted å vente. Sofía og Alejandro går for kaffe til en automat. Vannet var så ille at Sofía, da hun smakte på det, laget en grimase. —Hun betalte 35 dollar for dette. —Jeg investerte verre i dag. Hun ler. Litt, men hun ler. Les hele historien nedenfor, lenke i kommentarfeltet 👇
De to ble sittende på den trebenken mens natten langsomt gled over i de tidlige morgentimene. Mørket utenfor stasjonsvinduene begynte å skifte fra blekkblått til et tynt, grålig skjær.
—Hva gjør du nå, Alejandro? spurte Sofía lavt mens hun dro fingrene over de slitte sømmene på farens ryggsekk.
Alejandro så ned på billetten i hånden sin. Pappstykket var krøllete etter at han hadde holdt det i et krampeaktig tak i flere timer.
—Jeg trodde at hvis jeg satte meg på dette toget og dro til Guadalajara, ville problemene mine bli igjen her på perrongen, sa han. —Men den eldre mannen… han minnet meg på at man ikke kan flykte fra navnet sitt når andre må bære vekten av feilene dine.
Sofía så på ham. —Så du skal ikke dra?
Alejandro reiste seg sakte. Han rettet på skuldrene for første gang den natten. Han følte seg ikke lenger som et offer for overskriftene eller som en mann på flukt fra farens ettermæle.
—Nei, sa han stille og brettet billetten i to før han la den på benken. —Jeg drar tilbake til byen. Finansdirektøren prøvde å skuve skylden over på meg, men jeg har tilgangene til de originale dokumentene. Hvis jeg overgir meg til revisorene og politiet i dag, kan vi redde pensjonsfondet til folk som ham.
han så ned på Sofía. —Hva med deg? Venter du fortsatt på Mateo?
Sofía trakk pusten dypt og løftet hodet. Frykten i øynene hennes var erstattet av en rolig besluttsomhet.
—Mateo dro fordi han ikke våget å drømme stort nok, sa hun og reiste seg med ryggsekken over skuldrene. —Men notatbøkene mine og drømmene mine er fortsatt mine. Jeg trenger ikke noen som må overtales til å bli med meg.
Alejandro smilte – et ekte, varmt smil denne gangen.
Han stakk hånden i lommen, tok ut et lite visittkort i skinn og rakte det til henne. —Dette er det personlige nummeret til en venninne av meg i Guadalajara som driver et tekstildesignstudio. Hvis du noen gang trenger en sjanse til å vise skissene dine, si at du kjenner Alejandro Montes.
Sofía tok imot kortet og så på det før hun så opp på ham med et glimt i øynene. —Takk, Alejandro. Men jeg skal sørge for at hun liker arbeidet mitt for det det er, ikke bare på grunn av navnet ditt.
—Det tviler jeg ikke et sekund på, sa han.
Da den neste høyttalermeldingen annonserte at toget til Guadalajara endelig nærmet seg sporet, gikk Sofía mot perrongen. Hun snudde seg én siste gang, vinket til Alejandro, og gikk om bord med ryggen rett og blikket festet fremover.
Alejandro så toget rulle ut fra stasjonen før han snudde seg, tok opp regissørbagasjen sin og gikk ut mot taxiholdeplassen. Morgensolen var i ferd med å bryte gjennom tåken over byen. Han ventet ikke lenger på noen – han var på vei tilbake for å rydde opp.
