Lyden av en kjent SUV som kjørte opp i oppkjørselen. Motoren ble slått av. En dør som smalt igjen.
Klirrelyden av nøkler i låsen.
– Hun er her, hvisket Jonah.
– Bli hos Chloe, sa jeg til ham. – Ikke la henne være alene. Jeg tar imot henne i gangen.
Jeg gikk ned trappen, hjerterytmen min tung og kontrollert, og møtte Marissa akkurat idet hun trådte over dørstokken.
Hun hadde på seg den perfekte, lyse frakken sin, håret var nyoppsatt, og hun bar en stor pappeske med merkevareprodukter fra en nylig avholdt kampanje. Hun så opp på meg med et lyst, nesten overdrevent smil som brått frøs fast da hun så ansiktet mitt.
– Evan? Du er hjemme tidlig. Hvorfor står du sånn? Og hvorfor er du ikke i seng etter en førtiogåtte timers vakt?
Hun lo en kort, nervøs lått og kastet vesken fra seg på benken.
– Du kjenner jo meg, sa hun og rettet på kragen sin. – Jeg bare… trengte å få orden på huset før morgendagens opptak. Hvor er Chloe? Jeg ba henne rydde opp etter seg på kontoret før jeg dro ut i dag morges.
Jeg flyttet meg ikke en millimetere fra gangen. Jeg så på kvinnen jeg hadde delt tolv år av livet mitt med – kvinnen som hadde lært seg å filme sine egne tårer for likes, og som hadde fortalt datteren vår at hun overtok for oppmerksomhet da kroppen hennes verket av blåmerker.
– Hun er på rommet sitt, Marissa, sa jeg med en stemme som var så rolig at den fikk henne til å rygge et halvt skritt. – Og vi må snakke om hva du gjorde mot henne i går.
