I måneder, til og med år, hadde en del av meg ventet på dem.
Men en unnskyldning gitt mens jeg stirret på et skjøte, hadde ikke samme smak som en unnskyldning mens jeg var omgitt av glass.
“Angrer du på at hun gjorde det?” spurte jeg. “Eller angrer du bare på at du fant ut at huset egentlig er mitt?”
Uttrykket hans endret seg.
“Det er ikke rettferdig.”
“Nei. Dette er ikke tilfelle. »
Jeg tok kofferten min.
Ikke gå.
Jeg tok ham med tilbake til rommet mitt.
Da jeg åpnet døren, stoppet jeg.
Klesskapet mitt hadde blitt gjennomsøkt.
Kleshengere tett sammen.
Skoeskene er flyttet.
To skuffer i kommoden sto litt åpne.
Jeg legger kofferten på sengen min.
Linda hadde vært gjennom alt.
Jeg åpnet den igjen.
Roberts innrammede fotografi var posert mellom to brettede nattkjoler.
Jeg tok den ut.
Bildet ble tatt i anledning vårt trettifemårsjubileum.
Robert sto bak meg, en hånd på skulderen min, og smilte til kameraet som om det smarteste han noen gang hadde gjort var å gifte seg med meg.
Han hadde vært borte i seks år.
Kreft.
Ni måneder mellom diagnose og begravelse.
Ensomheten etter hans død hadde vært fysisk.
Han bodde i stolen rett overfor meg til frokost.
Denne historien er gratis. Noen sekunder med video holder det slik.
