Jeg gikk til frisøren, kjøpte meg en ny kjole og avtalte et jobbintervju.
Da mannen min så meg så pyntet, smalnet han mistenksomt øynene.
– Hvor skal du, så fin som du er?
– På jobbintervju. Jeg håper jeg snart begynner å tjene penger, slik at jeg kan gjøre meg fortjent til min egen kjøttbolle.
Han likte tydeligvis ikke det jeg sa, men han hadde ingenting å svare.
En uke senere fikk jeg jobben. Lønnen var ikke særlig høy, men jeg følte meg endelig som et selvstendig menneske igjen.
Om kvelden fortalte jeg mannen min den gode nyheten.
– Flott, sa han hånlig. – Nå kan du i det minste være til litt nytte. Jeg håper det endelig blir ordentlig mat her hjemme i morgen.
– Nei, kjære deg. Nå jobber jeg også, så vi skal dele husarbeidet likt mellom oss.
Mannen min ble bokstavelig talt stående som forsteinet.
– Hva mener du med likt? Jeg er sliten etter jobb!
– Og hva tror du at jeg skal gjøre? Hvile? Hvis vi begge tjener penger, skal vi begge lage mat, vaske klær og rydde.
Han begynte å rope at en kvinne var forpliktet til å ta seg av hjemmet, og at en mann ikke skulle stå ved komfyren.
Men jeg tok rolig frem et ark og la det foran ham.
– Her er en liste over alt jeg pleide å gjøre hver eneste dag. Velg halvparten.
Mannen min gadd ikke engang å lese listen. Han skjøv demonstrativt arket bort.
Neste kveld kom han hjem med en stor pose matvarer og la kjøtt, grønnsaker og makaroni på bordet.
– Nå jobber du også, og jeg har kjøpt inn mat. Kom igjen, lag noe godt, og slutt med dette sirkuset.
Jeg så på posen og smilte.
– Flott. I dag er det din tur til å lage mat.
Mannen min ble rød av raseri, grep posen og slengte den på bordet.
– Nå har du virkelig blitt frekk! Jeg har forsørget deg i alle disse årene!
Det var akkurat da jeg tok frem enda et dokument fra vesken, et dokument jeg hadde forberedt på forhånd.
– Siden du har bestemt deg for å regne ut hvor mye penger du har brukt på meg, har jeg også regnet litt.
Han tok arket, skummet gjennom de første linjene, og ansiktsuttrykket hans begynte å forandre seg.
Jeg hadde beregnet hva det ville koste å rengjøre leiligheten, lage mat hver dag, vaske og stryke klær og utføre alle de andre husarbeidsoppgavene, basert på omtrentlige priser for profesjonelle tjenester. Deretter regnet jeg ut hvor mye alt dette ville ha kostet gjennom årene vi hadde vært gift.
Summen var langt høyere enn mannen min hadde forventet.
– Hva er dette for noen tall? spurte han forvirret.
– Dette er prisen på arbeidet jeg har utført gratis, mens du har fortalt meg at jeg ikke gjør noen verdens ting. Og da har jeg ikke engang regnet med fridager, sykedager eller ferie.
Mannen min var stille lenge og vekslet blikket mellom arket og meg.
– Vil du at jeg skal betale deg alle disse pengene?
– Nei. Jeg vil at du endelig skal forstå at gratis arbeid ikke betyr at det er verdiløst. Og hvis du noen gang sier igjen at jeg ikke fortjener å spise i mitt eget hjem, må vi ta en alvorlig prat om hvorvidt vi i det hele tatt skal fortsette å bo sammen.
For første gang på mange år hadde mannen min ingenting å svare.
Han tok matvarene uten å si et ord, gikk bort til komfyren og begynte å lete etter en stekepanne.
Omtrent tjue minutter senere hørte jeg den forvirrede stemmen hans fra kjøkkenet:
– Du, hvor lenge skal kjøttbollene stekes?
Jeg satt i sofaen med en bok og kunne ikke la være å smile.
– Det vet jeg ikke, kjære deg. Du sa jo at det var kjempelett å lage mat, og at det ikke var noe spesielt med det.
Den kvelden ble kjøttbollene hans svidd, makaronien klumpet seg sammen, og kjøkkenet så helt forferdelig ut. Men det mest interessante skjedde senere, da han endelig satte seg ved siden av meg og sa lavmælt:
– Jeg har aldri tenkt over hvor mye du faktisk gjør. Tilgi meg for det jeg sa.
Jeg tilga ham ikke med en gang, for jeg visste godt at en unnskyldning alene ikke var nok. Men jeg sa at jeg var villig til å se om holdningen hans til meg virkelig kom til å forandre seg.
