«Vi har opparbeidet oss?» spurte jeg mykt. «Du har ikke opparbeidet deg noe som helst, Daniel. Du satt på kontoret ditt og spilte direktør mens jeg holdt taket over hodet ditt i fem år.»
Så lente jeg meg litt nærmere Margaret. Lufta mellom oss føltes iskald.
«Du kalte meg dødvekt, Margaret. Du sa at folk som meg ikke hører hjemme i ditt rom,» sa jeg, og stemmen min var så klar at den skar gjennom stillheten i korridoren. «Du trodde du bygde et imperium. Men det du egentlig gjorde, var å leie et slott som var bygd på mine penger.»
Margaret sank nesten sammen på knærne. «Hva vil du ha? Aksjer? Kontroll? En offentlig unnskyldning? Jeg skal knele for deg i møterommet, Evelyn, bare gjør om ordren!»
Jeg smilte. Det samme rolige, høflige smilet jeg hadde gitt sikkerhetsvaktene da de fulgte meg ut.
«Det finnes ingen omjøring, Margaret,» sa jeg lavt. «Klokken ni i morgen tidlig overtar Apex Capital eiendomsretten til Ross & Hail Logistics gjennom tvangsinnløsning. Du er ikke lenger administrerende direktør. Du er ingenting. Bare dødvekt.»
Jeg så på Daniel en siste gang.
«Papirene for skilsmissen ligger på salongbordet i det gamle huset ditt. Signer dem innen fredag.»
Før noen av dem rakk å si et ord til, rygget jeg et skritt tilbake og lukket den tunge suitedøren rolig igjen.
Låsen klikket på plass med en ren, endelig lyd. Jeg gikk bort til vinduet, så ut over den mørke, opplyste byen, og tok en dyp slurk av vannet mitt. For første gang på syv år føltes luften helt ren.
