will be at that party. We need the best, and your bakery is the best.” It was the closest he had ever come to praising me, and even then, he said it only because he needed something. “Jeg kan lage en enklere dessertmeny,” sa jeg. “Det blir ikke gratis, og det vil ikke inkludere cronuts eller en tre-etasjes kake.” Moren min trakk seg unna. “Du ville ta betalt av din egen søster?” “Personalet mitt må kansellere eksisterende bestillinger og jobbe overtid.” “Dette er familie,” snappet Haley. “Familien avmeldte meg i går fordi jeg lukter gjær.” En kunde ved vinduet sluttet å løfte kaffen sin. Marcus ble stående ved mikseren, men øynene hans hadde flyttet seg mot oss. Haley så seg rundt og senket stemmen. “Ikke gjør meg flau foran fremmede.
” “Du blandet deg inn i mine saker.” “Jeg kom fordi du skal hjelpe meg.” Faren min slo håndflaten mot bordet. En bolle med mørk ganache hoppet, og en metallskje klirret mot kanten. “Nok. Du vil finne ut av det. Kjøp dessertene et annet sted og legg dem i eskene dine om nødvendig.” Jeg stirret på hånden hans på bordet mitt. “Ta hånden din av arbeidsstasjonen min.” Ansiktet hans mørknet. “Du snakker ikke til meg på den måten.” “På mitt kjøkken gjør jeg det.” Rommet ble stille bortsett fra mikserne og den lave suset fra espressomaskinen. Haley krysset armene. “Dette er grunnen til at ingen vil ha deg på festen. Du må alltid gjøre alt ubehagelig.” Jeg løftet blikket til hennes. “Du ba meg fullføre tre dager med arbeid på seks timer,
avlyse betalende kunder og ta kostnaden fordi du tror arbeidet mitt tilhører deg.” “Du leker med mel hele dagen,” sa hun. “Slutt å oppføre deg som om du opererer.” Klokken over inngangen ringte igjen. Denne gangen så ingen irritert ut. Familiens holdning endret seg umiddelbart. Moren min rettet på skuldrene. Faren min trakk hånden tilbake fra bordet. Haleys ansikt myknet til det polerte smilet hun brukte til kameraer. En høy mann sto i døråpningen i en kullgrå dress under en mørk ullfrakk. Snøen smeltet over skuldrene hans. Det salt-og-pepper-håret hans var pent gredd, og øynene hans beveget seg gjennom bakeriet med stille presisjon. Jonathan Reed. Haleys milliardærforlovede. “Jonathan!” utbrøt hun og krysset gulvet mot ham. “Hva gjør du her? Du skal ikke se meg før i kveld.” Hun løftet armene,
allerede klar for den elegante omfavnelsen hun sannsynligvis ville gjenskape senere for sosiale medier. Jonathan gikk smidig rundt henne. Han rørte henne ikke. Han gikk forbi moren min, forbi faren min og forbi bakverksutstillingen. Oppmerksomheten hans forble festet på den meldekte arbeidsstasjonen der jeg sto. Han stoppet rett foran meg. “Er du Abigail?” Stemmen hans bar uten å bli hevet. Jeg nikket. “Ja.” For første gang siden han kom inn, endret uttrykket hans seg. De strenge linjene rundt munnen lettet, og han slapp ut et pust som nesten hørtes ut som lettelse. “Jeg har prøvd å møte deg i seks måneder.” Haleys smil forsvant. Jonathan rakte ut hånden over disken. “Jeg er Jonathan Reed. Jeg eier Atlas Hotel Group.” “Jeg vet hvem du er.” “Men tydeligvis vet du ikke at vi utelukkende serverer bakeriets brioche i våre VIP-suiter.
” Faren min ble helt stille. Jonathan fortsatte, og så rett på meg i stedet for på flekkene på forkleet mitt. “Vår eiendom i Paris byttet frokostleverandør to ganger i fjor. Gjestevurderingene falt begge gangene. Da vi kom tilbake til briochen din, kom femstjerners frokostanmeldelsene tilbake innen noen uker.” Haley sto flere meter bak ham, den ene hånden fortsatt hengende nær skulderen. “Kjenner du henne?” spurte hun. Jonathan kastet et blikk bakover som om han kort hadde glemt at noen andre var i rommet. “Kjenner du henne?” Blikket hans vendte tilbake til meg. “Denne kvinnen er en av de mest talentfulle konditorene i landet.” Min mors fingre lukket seg rundt perlene hennes. Jonathan så mot Haley igjen. “Jeg sa jo at jeg ble interessert i å møte familien din etter at jeg kjente igjen etternavnet. Jeg håpet du var i slekt med eieren av Gilded Crumb.” Fargen forsvant fra Haleys ansikt. Faren min beveget seg mot Jonathan med en anstrengt latter. “Selvfølgelig er vi stolte av Abby. Vi har alltid støttet hennes lille virksomhet.” Marcus stoppet mikseren. Den plutselige stillheten fikk farens ord til å høres enda verre ut. Jonathan studerte ham i ett sekund, så så han tilbake på meg. “Jeg sendte fem e-poster personlig. Utviklingsteamet mitt sendte kontrakter. Vi ønsket at du skulle lede et flaggskipbakeri inne på vårt nye hotell i Tokyo.” Jeg kunne høre kjøleskapets kompressor vibrere under benken. “Et flaggskipsted?” “Et partnerskap verdt flere millioner dollar,” sa han. “Full kreativ kontroll, internasjonal distribusjon og ekspansjonsrettigheter på tvers av våre luksuseiendommer.” Min mors lepper åpnet seg. Haleys blikk beveget seg fra Jonathan til meg og tilbake igjen. Han
