Men de ga meg en viktig økonomisk interesse i dens fremtid.

Og under visse betingelser fastsatt i selskapets tillitsdokumenter, kan disse aksjene bli betydelige.

Jeg hadde aldri forventet at det skulle spille noen rolle.

Inntil Martin ringte.

Tre måneder før pensjonistfesten hadde jeg vært involvert i en alvorlig trafikkulykke.

En leveringsbil kjørte på rødt lys og kolliderte med passasjersiden av bilen min.

Jeg overlevde, men høyre skulder ble alvorlig skadet.

Gjenopprettingen gikk sakte.

Jeg trengte medisinsk behandling, fysioterapi og måneder med restriksjoner på løfting eller plutselig belastning på leddet.

Vanessa visste alt dette.

Hun hadde kjørt meg til avtaler to ganger da Daniel ikke kunne gå fra jobb.

Hun hadde hørt legen min forklare at en ny skade kunne komplisere helingsprosessen betydelig.

En stund trodde jeg ulykken hadde brakt oss nærmere.

Hun spurte av og til hvordan jeg kom meg.

Hun sendte til og med blomster.

Men på vår fars pensjonsfest kom hennes velkjente erting tilbake.

Festen ble holdt i foreldrenes vakre hjem.

Gjestene samlet seg rundt svømmebassenget, hvor bordene var pyntet med hvite blomster, stearinlys og champagneglass.

Forretningsforbindelser, familievenner og flere ansatte fra Bellamy Development deltok.

Faren vår var i strålende humør.

Han hadde brukt tiår på å utvide eiendomsutviklingsvirksomheten og forberedte seg på å trekke seg fra daglig drift.

Alle visste at Vanessa forventet å ta over.

Hun oppførte seg absolutt som om arvefølgen allerede var avgjort.
Gjennom kvelden snakket hun om fremtidige prosjekter, nye partnerskap og forbedringer hun hadde til hensikt å gjøre etter å ha blitt president.

Jeg lyttet høflig.

Skulderen min verket, og jeg planla å dra tidlig.

Men Vanessa nærmet seg meg nær bassenget.

“Emily, du er usedvanlig stille i kveld.”

“Jeg koser meg på festen.”

Hun smilte.

“Du sier alltid det.”

Jeg kastet et blikk mot Daniel, som snakket med en gammel familievenn.

“Jeg er fortsatt i ferd med å komme meg, Vanessa. Jeg er litt sliten.”

Hun så på armen min.

“Å, kom igjen. Det har gått tre måneder.”

“Legen min vil fortsatt at jeg skal være forsiktig.”

Vanessa lo.

“Du bekymrer deg for mye.”

Jeg begynte å trekke meg unna.

Så ga hun meg et uventet dytt.

Jeg mistet balansen og falt i vannet.

Sjokket gjorde meg desorientert, og den skadde skulderen gjorde det vanskelig å bevege meg.

To gjester hjalp meg raskt med å nå kanten og klatre ut.

Jeg sto på steinterrassen, hostet og prøvde å roe meg.

Vanessa lo.

“Slapp av! Det var en spøk!”

Jeg kunne ikke forstå hvordan hun kunne synes situasjonen var morsom.

Kjolen min var gjennomvåt, og skulderen min gjorde vondt.

Daniel hastet mot meg.

“Emily, hva skjedde?”

Før jeg rakk å svare, løftet Vanessa glasset sitt.

“Hun tok en liten svømmetur. Det er alt.”

Jeg så mot faren vår.

Sikkert ville han spurt om jeg var skadet.

I stedet rynket han pannen.

“Emily, la oss ikke gjøre dette til en krangel. I kveld skal det være en feiring.”

Jeg stirret på ham.

Det var et kjent mønster.

Vanessa oppførte seg uforsiktig.

Jeg ble forventet å tolerere det.

Men denne gangen var min fysiske helse satt i fare.

Og jeg var ikke villig til å late som noe annet.

Daniel surret et håndkle rundt skuldrene mine.

“Vi skal hjem.”

Vanessa ristet på hodet.

“Utrolig.”

Da vi gikk bort, ropte hun etter oss.

“Prøv å ikke gjøre alt til noe som handler om deg selv, Emily!”

Jeg svarte ikke.

Fordi telefonen min nettopp hadde mottatt meldingen fra Martin.

Og plutselig var det siste jeg ønsket en ny krangel ved bassenget.

Klokken 01:14 neste morgen satt Martin Cole ved kjøkkenbordet vårt med en bunke dokumenter.
Daniel insisterte på at jeg skulle søke medisinsk hjelp etter hendelsen. Skulderen min var undersøkt, og jeg hvilte med armen støttet i en fatle.

Martin så sliten ut.

Han spredte tjuesju sider utover bordet.

“Emily, faren din vet ingenting om dette.”

Jeg så på det første dokumentet.

Det var en byggefaktura.

Så en til.

Så en tredje.

Tre selskaper med forskjellige navn og registrerte forretningsadresser.

Men da jeg undersøkte bankopplysningene, fanget noe oppmerksomheten min.

Alle tre selskapene var koblet til samme mottakskonto.

Jeg så opp.

“Hvem sin konto?”

Martin nølte.

“Vanessas.”

Jeg stirret på ham.

“Er du sikker?”

“Vi har sporet eierskapsinformasjonen og støttedokumentene. Det er en direkte forbindelse.”

Jeg gikk tilbake til dokumentene.

I løpet av nesten fire år hadde Vanessa godkjent utbetalinger til konsulent- og byggefirmaer som så ut til å være under hennes kontroll.

I begynnelsen var beløpene relativt beskjedne sammenlignet med selskapets totale utgifter.

Tjue tusen dollar.

Tretti tusen.

En ny betaling flere uker senere.

Men transaksjonene hadde blitt stadig hyppigere.

Martin skjøv et sammendrag mot meg.

Nederst var totalen.

2,8 millioner dollar.

Daniel lente seg frem.

“Mener du at pengene gikk til Vanessa?”