“Forklar meg da hvorfor jeg nettopp så en soldat gå uten å se, slå en overordnet, slippe utstyret sitt, og så prøve å dra siden problemet ikke eksisterte.

Thomas åpnet munnen.

“General, jeg—”

“Du var på telefonen din.

“Ja, general.”

“Så forklaringen din er at skjermen din har tatt kontroll over oppmerksomheten din.

Thomas så ned.

“Nei, general.

Generalen pekte på lua.

“Plukk det opp.”

Thomas adlød umiddelbart.

Han tok capsen, dekket av gjørme, i hendene.

Antoine Vasseur observerte insigniet sydd på den.

“Vet du hva dette emblemet representerer?”

“Ja, general.” Graden kaptein.

Generalen ristet lett på hodet.

“Nei.

Han så Thomas rett i øynene.

“Det representerer årene med ansvar du ennå ikke har opplevd.

Ingen sa noe.

“Du ser en rang.” Du ser en autoritet. Men du ser ikke nettene med å følge familier, de vanskelige avgjørelsene, feilene en leder må gjøre for å beskytte sine menn, øyeblikkene hvor du må holde deg stødig mens alle rundt deg faller fra hverandre.

Stemmen hans forble rolig.

Dette var nettopp det som gjorde ordene hans sterkere.

“Du er ikke forpliktet til å vite det, kaptein Morel.” Du trenger ikke å være enig med ham. Men du må respektere hva det representerer.

Thomas stirret på capsen.

“Ja, general.”

“Rengjør det.”

Thomas løftet hodet.

“General?”

“Du har hørt.”

Foran alle soldatene til stede begynte Chief Warrant Officer Delcourt å tørke gjørmen av capsen med stoffet på ermet.

Julien observerte scenen uten tilfredshet.

Han ville ikke ydmyke en ung mann.

Han ville bare at han skulle forstå.

Da capsen var ren nok, tok generalen den, så på den, og ga den så tilbake til Julien.

“Kaptein, jeg beklager på vegne av enheten.

“Takk, general.”

Deretter vendte Antoine Vasseur seg mot Thomas.

“Din overordnede er kommandør Lefèvre?”

“Ja, general.”

“Du går til kontoret hans med en gang.” Du skal forklare ham nøyaktig hva som skjedde.

Thomas ble blek.

“Ja, general.”

“Du vil ikke endre historien.” Du vil ikke si at det var en felles ulykke. Du vil ikke si at kapteinen overdrev. Du forklarer at du så på telefonen din.

“Ja, general.”

Generalen stoppet opp.

“Og Delcourt?”

“General?”

“Hvis jeg hører at du fortsatt viser mangel på respekt for en soldat bare fordi du ikke mener han fortjener oppmerksomheten din, vil karrieren din bli mye mer komplisert.”

Thomas nikket.

“Ja, general.”

Han forsvant raskt.

Julien satte capsen på hodet igjen.

Antoine Vasseur så på ham.

“Du var sekunder unna å fikse det selv.

Julien smilte svakt.

“Kanskje bare noen sekunder.

Generalen smilte nesten.

“Jeg vet.

Så la han til:

“Det er nettopp derfor jeg grep inn.

Julien så på ham.

“Jeg beskyttet deg ikke, kaptein.

Han så i retning Thomas som forsvant i det fjerne.

“Jeg beskyttet ham.”

I de påfølgende dagene trodde Julien at historien ville ende der.

Men fredag morgen ringte telefonen hans.

“Kaptein Morel?”

“Ja.”

“Dette er kommandør Lefevre.”

Julien forsto med en gang.

“Delcourt?”

— Delcourt.

Kommandøren sukket.

“Han prøvde å fremstille hendelsen som en feil på begge sider.

Julien lukket øynene.

“Dårlig idé.”

“Ja.” Spesielt fordi det er et overvåkningskamera foran bygningen.

Videoen viste alt.

Thomas gledet seg til telefonen sin.

Julien urørlig.

Kollisjonen.

Hetten som faller av.

Den unge mannens reaksjon.

Forsøket på å dra.

Det var ingen lyd.

Men bildene var nok.

“Han endret versjonen sin da han lærte om kameraet,” forklarte Lefèvre.

Julien så ut av kontorvinduet sitt.

“Og nå?”

— Disiplinære tiltak. Offisiell rapport. Suspensjon av visse blader. Obligatorisk opplæring i regler for oppførsel.

Julien forble taus.

“Men jeg ønsker ikke bare en sanksjon,” fortsatte Lefevre. Sanksjoner lærer noen ganger folk å unngå konsekvenser. De lærer dem ikke alltid å endre seg.

Julien så på capsen sin ved siden av datamaskinen.

“Hva vil du gjøre?”

“Jeg vil at han skal komme og se deg mandag morgen.”

På mandag ankom Thomas klokken 08:00.

Han hadde på seg sin seremonielle uniform. Alt var perfekt justert. Skoene hans skinte. Hans arrogante holdning var borte.

Han banket på døren.

“Kaptein, Chief Warrant Officer Delcourt, jeg presenterer meg i samsvar med instruksjonene.”

Julien fortsatte å skrive i noen sekunder.

Så så han opp.

“Kom inn.”

Thomas kommer inn.

“Lukk døren.”

Han adlød.

“Sett deg.”

Den unge mannen virket overrasket.

Han forventet sikkert sinne.

Ikke til en stol.

Han holdt seg rett.

“Jeg har kommet for å be offisielt om unnskyldning for oppførselen min. Jeg manglet årvåkenhet, ødela utstyret ditt, og svarte respektløst i stedet for å ta ansvar for feilen min.

Julien lyttet til ham.

Ordene var perfekte.

For perfekt.

“Var det kommandant Lefèvre som forberedte denne talen for deg?”

Thomas rødmet litt.

“Nei, kaptein.”

— Internett?

En kort stillhet.

“Nei.

Julien tok luen sin fra skrivebordet.

Den var tørr nå.

Men noe av stoffet var litt annerledes der Thomas hadde gnidd på gjørmen.