Men Valeria lot glasset falle. Hun så på meg med en frykt hun ikke hadde vist en eneste gang mens de skadet meg.
—Du burde ikke ha ringt Ernesto Alcázar
—hvisket hun.
Julián snudde seg mot henne.
—Hvordan vet du navnet på faren hennes?
Valeria svarte ikke. Og da forsto jeg at den kvinnen visste noe om familien min som min egen ektemann ikke visste.
Men ingen var forberedt på det som var i ferd med å komme for en dag…Jeg vet at du er nysgjerrig på å vite hva som skjedde etterpå, så fortsett å lese i kommentarene nedenfor 👇❤️
————————————————————————————————————————
DEL 1
Slag nummer 200 fant meg på kne foran ektemannen min, mens elskerinnen hans holdt et glass vin og sa til ham at jeg fortsatt ikke hadde lært å adlyde.
Jeg vet ikke hvordan jeg fortsatt var bevisst. Ridepisket hadde revet i stykker blusen min, og hver bevegelse fikk ryggen min til å brenne. Det verste var ikke smerten, men å høre Valeria telle høyt, som om vi spilte kort.
—To hundre, Julián. Nå ber du henne signere.
Ektemannen min kastet ridepisket på gulvet i haciendaen vi leide i Valle de Bravo. Vi skulle angivelig ha dratt for å feire en byggekontrakt. I virkeligheten hadde han forberedt en felle.
—Renata, jeg gir deg en siste sjanse
—sa han og holdt en mappe frem mot meg—. Du signerer, og dette er over.
På det første arket sto min avgang fra administrasjonen av Grupo Santillán. På det andre, en fullmakt til å frigjøre 18 millioner pesos øremerket installasjoner ved et privat sykehus i Metepec. Det arbeidet var ikke ferdig.
Jeg visste det fordi jeg hadde besøkt anleggsplassen fire dager tidligere.
Jeg er 34 år. I løpet av sju års ekteskap arbeidet jeg sammen med Julián, først med å føre fakturaer og senere med å føre tilsyn med kontrakter. Jeg eide 25 % av aksjene på grunn av et innskudd jeg gjorde før vi giftet oss, og på grunn av flere års arbeid.
For ham var jeg likevel fortsatt den enkle jenta som burde være takknemlig for at en forretningsmann hadde lagt merke til henne.
Jeg fortalte ham aldri at faren min, Ernesto Alcázar, ikke var den pensjonerte regnskapsføreren Julián forestilte seg. Pappa ledet en investeringsgruppe i Mexico by. Jeg skjulte ikke identiteten hans fordi han ønsket å teste meg; jeg gjorde det fordi jeg var lei av at alle behandlet meg som en forlengelse av formuen hans.
Julián kjente navnet hans, men gadd aldri å finne ut noe mer.
I begynnelsen virket han som om han forsto meg. Etter hvert begynte han å kontrollere besøkene mine, granske utgiftene mine og gjøre narr av klærne mine under middagene med forretningspartnerne sine.
—En byggherres kone skal se ut som en byggherres kone
—gjentok han.
Valeria Montalvos ankomst endret ham fullstendig. Han presenterte henne som PR-rådgiver. Jeg oppdaget at hun var elskerinnen hans da jeg så, på telefonen han hadde latt stå åpen, hotellreservasjoner betalt med selskapets kort.
Jeg lagde ingen scene. Jeg gikk gjennom transaksjonene jeg hadde tilgang til som administrator, og fant overføringer til Consultora Montalvo på 4,6 millioner pesos.
Fakturaene nevnte tekniske studier som ingen på byggeplassen hadde mottatt. En av dem hadde et merkelig stempel: «Proyecto Mirador. DC».
En annen hadde datoen til en lørdag da selskapet var stengt.
Jeg spurte Julián skriftlig. Han svarte at jeg invaderte andres ansvarsområder, og endret systempassordene. Den ettermiddagen forsto jeg at jeg måtte søke hjelp utenfor hjemmet.
Min advokat, Rodrigo Salcedo, oppbevarte kopier av bilagene og av e-postene der jeg ba om forklaringer. Han visste også at Julián hadde dyttet meg mot en dør uker tidligere. Han anbefalte meg å anmelde og komme meg ut derfra.
Jeg hadde planlagt å gjøre det på mandag. Jeg tok feil da jeg trodde jeg fortsatt hadde den helgen til rådighet.
Under middagen dukket Valeria opp iført øredobber som Julián hadde fortalt meg at han hadde kjøpt til en kunde. Hun la en penn på bordet og la de 2 arkene foran meg.
—Så slutter vi alle å krangle
—sa hun.
Jeg nektet å signere. Julián lukket døren, sendte de ansatte til annekset og tok mobiltelefonen fra meg. Da jeg prøvde å gå ut på terrassen, grep han meg i håret.
Valeria trakk for gardinene i stedet for å hjelpe meg.
Første gangen han slo meg, skrek jeg. Etterpå prøvde jeg å dekke meg med armene. Jeg mistet tellingen lenge før dem.
Valeria sluttet ikke å telle.
Nå pustet Julián anstrengt mens han ventet på underskriften min. Jeg så på pennen og tenkte på klokken jeg fortsatt hadde på meg. Den hadde en nødfunksjon aktivert.
Jeg brukte den da han snudde seg for å skjenke seg en ny drink.
—Du har allerede varslet noen, ikke sant?
—spurte Valeria plutselig.
