– I dag var det litt, Don Ramiro.

Og den gamle mannen svarte:

– Så blir det mer neste uke.

Jeg sa det ikke av veldedighet.

Jeg sa det fordi jeg trengte at hun skulle komme tilbake.

Ikke på grunn av terrassen.

På grunn av huset.

For helt siden Mateo begynte å komme på lørdager, har ikke stillheten beit så mye lenger.

En dag dukket Mateo opp med en svart veske.

– Mamma sier at hvis hun vil, kan jeg hjelpe henne med å rydde i det lille rommet bakerst.

Don Ramiro så bakover.

Det rommet hadde vært stengt i årevis.

– Det er ikke noe viktig der.

Mateo svarte ikke.

Han bare så på det.

Og den gamle mannen forsto at han løy.

Man sier at det ikke er noe viktig, når det i virkeligheten er for mye.

De åpnet døren.

Støvlukten slapp ut som et dyr i bur.

Det var gamle tallerkener, bøker, duker, rustne verktøy og to av Doña Elenas frakker i plastposer.

Don Ramiro forble ubevegelig.

Matteus også.

«Vi kan legge den delen til side», sa gutten.

«Ja,» hvisket den gamle mannen. «Vi utelater den delen.»

De tok ut knuste blomsterpotter, en ubrukelig lampe, tomme esker og gamle aviser.

En grønn notatbok dukket opp under et blått teppe.

Don Ramiro kjente henne igjen med en gang.

Den tilhørte Doña Elena.

Det var ikke en dagligdags greie.

Hun skrev ikke store hemmeligheter.

Hun skrev ned resepter, legetimer, bursdager, markedsutgifter og navnene på naboer som trengte noe.

Den gamle mannen åpnet en side.

Konas runde håndskrift virket levende.

Han leste:

«Ramiro later som han er sterk når han har det vondt.»

Han lukket notatboken.

Mateo lot som om han så på en blomsterpotte.

Og Don Ramiro takket ham i stillhet.

«Moren din oppdro deg godt», sa han senere.

Mateo trakk på skuldrene.

– Han gjør det han kan.

– Det er ingen liten bragd.

Gutten satte seg ned på trappen.

– Hun jobber med husvask. Noen ganger kommer hun hjem skikkelig sliten. Men da hun fant regningen, skrek hun ikke. Hun satte seg ned med meg ved bordet og spurte meg hva slags mann jeg ville være.

Don Ramiro forestilte seg scenen.

En utslitt mor.

Skitne bukser.

En pengeseddel som kan løse et lite problem.

Og en stor avgjørelse.

– Hun må være stolt av deg.

Mateo så på joggeskoene sine.

– Den dagen, ja.

– Og andre dager?

Han brukte litt tid på å svare.

– Andre dager er hun bare sliten.

Det var ingen bebreidelse.

Bare stille tristhet.

Da han var ferdig, betalte Don Ramiro ham 20 pesos.

Så tok han ut 20 til.

Mateo rynket pannen.

– Nei, det er ikke det.

– Du jobbet to timer i dag. Du bar esker, feide og ryddet et halvt rom. Det er verdt mer.

Gutten tenkte seg om.

Denne gangen var det ikke medlidenhet.

Det var rettferdig.

Han la merke til det.

Han tok den andre regningen.

-Takk.

– Ikke vær takknemlig for å få betalt det du har krav på.

Den frasen hørtes ut som noe Doña Elena ville si.

Og et sekund følte Don Ramiro at hun fortsatt var på kjøkkenet og så anerkjennende på ham.

På slutten av måneden kom Mateo med nye joggesko.

De var ikke merkenavn.

De var enkle, svarte og solide.

Men han gikk annerledes.

Som om ikke gulvet allerede straffet ham.

– Fine joggesko, sa Don Ramiro.

Mateo ble rød.

– Jeg betalte for dem.

– Det er merkbart.

-Ja?

– Ting som er oppnådd gjennom hardt arbeid håndteres annerledes.

Etter arbeidet gikk Mateo inn for å vaske hendene.

Hun så et bilde på kommoden.

Doña Elena, Don Ramiro og Julián, sønnen hans, dukket opp da han var omtrent 22 år gammel.

– Er han sønnen din?

-Ja.

– Bor du i nærheten?

-Ingen.

– Kommer du for å se ham?

Don Ramiro helte vann i seg, så han ikke trengte å svare raskt.

-Ikke mye.

Mateo forsto at han hadde berørt et sår.

-Beklager.

-Ingen problem.

Men det skjedde.

Det viste seg at Julián og Don Ramiro elsket hverandre på en klønete måte.

De snakket om været, ryggene sine og medisiner.

Aldri fra hvor vondt det gjorde.

Da Doña Elena døde, ble Julián borte i noen dager.

Så gikk hun tilbake til livet sitt.

Don Ramiro sa at han hadde det bra.

Julian trodde på ham fordi det passet ham.

Og han lot henne tro ham fordi det også var i hans beste interesse.

Matthew tørket hendene sine.

– Mamma sier at noen ganger ringer folk ikke fordi de synes det er plagsomt.

Han så alvorlig på ham.

– Men noen ganger er det mer irriterende når de ikke ringer.

Don Ramiro visste ikke hva han skulle si.