Først var Daniela redd for å drikke juice utenfor huset. Hun spurte hvem som skulle hente henne før de begynte på timene. Noen dager ville han sove med meg; Andre ble sinte over småting og gråt uten å vite hvorfor. Jeg krevde ikke at han skulle forbedre seg i samme tempo som min fortvilelse. Vi satte sammen enkle rutiner: frokost sammen, skole, lekser, en tur når været tillot det, og samme godnatthistorie hvis hun ba om det.
Jeg fortalte ham ikke om falske dokumenter eller eiendeler. Da hun spurte av Julian, svaret med ord hun kunne forstå: voksne håndterte alvorlige saker, og det var folk som hadde ansvaret for å sørge for at hun var beskyttet. Hun gjentok stadig at hun kunne savne faren sin og samtidig være sint på ham. Den ene følelsen visket ikke ut den andre.
Flere måneder gikk. Vi flyttet til en liten leid leilighet, nær skolen hans. Tilbringer på perler med større forsiktighet. Noen ganger savnet jeg balkongen på det gamle huset vårt. Så husket han hvor mye frykt han hadde følt der, og åpnet vinduene i den nye.
En fredag løp Daniela ut av timen med et ark i hendene. Han hadde tegnet et drivhus og to personer som satt ved et vindu.
“Læreren sa vi skulle male favorittstedet vårt,” forklarte hun.
– Og du velger hjemmet vårt?
“Ja. For når jeg sovner her, vet jeg hvor jeg kommer til å våkne.
Den kvelden sovnet hun på sofaen mens vi så på film. Et øyeblikk følte jeg det gamle sjokket. Så ropte jeg navnet hennes, og hun åpnet øynene, irritert.
– Mamma, jeg elsker deg.
Jeg lo og endte i tårer. Jeg dekket henne med et teppe og lot henne hvile.
Før hun gikk til sengs, tok Daniela hånden min.
“Hvis jeg noen gang ikke husker noe, kommer du til å tro meg uansett?”
“Ja, jeg er forelsket. Og vi skal få hjelp sammen.
Og hvis én ting er klart for meg nå, så er det dette: familien bør være det første stedet hvor et barn er trygt, ikke argumentet som kreves for at han eller hun skal tåle skade i stillhet.
