Brianna gapt. “H-hva? Hun er ju bare en… en stipendiat utan penger!”
“Det stemmer,” sa Arthur rolig og rakte handen ned for å hjelpe Clara opp fra bakken. “Hun har ikke penger. Men fra og med i dag har hun den hele og fulle kontrollen over hvem som får støtte fra mitt fond. Og jeg ser akkurat nå på det siste søknadsdokumentet fra Hendricks Art Foundation—som tilhører din far.”
Arthur dro et penn opp fra innerlommen, rykket hetten av og overrakte den til Clara, sammen med papirene.
“Clara, kjære,” sa Arthur mildt. “Som vår nye ambassadør: Har denne stiftelsen de verdiene og den etiske standarden du ønsker at vi skal assosieres med?”
Clara sto støtt på føttene. Skummet dryppet fortsatt fra jakkeermet hennes, og pannen var rød av luten, men øynene hennes var krystallklare. Hun så på Brianna, som nå skalv på hendene og desperat prøvde å gjemme plastbøtten bak ryggen.
“Nei, Mr. Pendelton,” sa Clara lavt. “De mangler ren respekt for andre menneskers arbeid og verdighet.”
Clara satte pennen mot papiret og trakk en tykk, rød strek tvers over søknaden, før hun signerte navnet sitt nederst: AVSLÅTT.
“Nei! Vent! Du kan ikke gjøre det!” skrek Brianna, og tårene sprakk endelig frem i øynene hennes – denne gangen hennes egne. “Faren min kommer til å miste alt! Galleriet vårt må stenge!”
“Da foreslår jeg at du går hjem og forklarer ham nøyaktig hvorfor,” sa Mr. Pendelton kaldt.
Han snudde ryggen til Brianna og hennes måpende venner, tok av seg sin egen tunge ullfrakk og la den skånsomt over Claras våte skuldre.
“Bilen min står rett der borte, Clara. La oss få deg tørket, og så kjører vi til pressesenteret. Verden venter på å se din kunst – og nå vet de eksakt hvem du er.”
Brianna sto igjen på den sprukne fortauskanten, alene i den grå såpelaken, mens vennegjengen hennes sakte rygget unna og lot henne stå igjen med følgene av sine egne handlinger.
Hva tenker du om dette? Fortjener offentlig grusomhet offentlige konsekvenser?
