Bak meg slo dørene til tinghuset opp. Thomas kom stormende ut, rød i ansiktet, med broren min like bak.

– Isabelle, kom tilbake hit nå! Du gjør deg selv til spott og spe! ropte Thomas mens han grep etter armen min.

Jeg så direkte på mannen ved pickupen.

– Skal du den veien? spurte jeg med en stemme som overrasket meg selv ved å være helt stødig.

Mannen ved bilen så på meg i brudekjolen, så på den rasende mannen i dress som prøvde å gripe tak i meg, og skjønte umiddelbart situasjonen. Han kastet kaffekoppen i en søppelkasse, gikk rundt til passasjersiden og åpnet døren.

– Sett deg inn, sa han rolig.

Thomas prøvde å stanse meg, men jeg smalt den ene av de fire tommer høye hælene over vristen hans med all den kraften jeg hadde. Han hvinte av smerte og rygget et skritt tilbake. Uten å se meg tilbake klatret jeg inn i det høye setet på pickupen, mens satengkjolen fylte hele førerhuset.

Mannen smelt døren igjen, løp rundt til førersiden, spratt inn og vred om tenningsnøkkelen. Den gamle V8-motoren brølte til liv, og vi rulle ut i trafikken akkurat idet broren min og faren min nådde bunnen av trappen.

Gjennom sidespeilet så jeg dem stå igjen på fortauet. Thomas skrek og veivet med armene, mens familien min stirret i vantro. I deres øyne var jeg kvinnen som hadde mistet forstanden, som hadde knust en perfekt fremtid over ingenting.

Men de visste ikke om meldingene. De visste ikke om bildene fra natten før – bildene av Thomas og den yngste saksbehandleren på advokatkontoret hans, sendt sammen med en serie meldinger der han spøkte om hvor “enkel og føyelig” jeg var, og hvordan arven etter min mor kom til å redde firmaet hans fra konkurs.

Jeg hadde ikke bare gått fra et bryllup. Jeg hadde gått fra en felle.

Mannen bak rattet holdt blikket stødig på veien. Han sa ingenting på tre kvartaler. Han lot meg bare sitte der mens pusten min saknet farten og skjelvingen i hendene roet seg. Lukten i bilen var trygg – en blanding av sagflis, lærhansker og gammel kaffe.

– Hvor skal vi? spurte han til slutt med en lav, behagelig stemme.

Jeg så ned på hendene mine. På fingrene mine satt ikke lenger den tunge diamantringen; jeg hadde lagt den igjen på det lille bordet ved siden av morens sølvbrosje før jeg gikk ut.

Jeg skjøv de trange hælene av meg, tvinnet tærne frie på det slitte bilteppet, og så ut på den åpne landeveien mot Taos som strekte seg ut foran oss under den blå New Mexico-himmelen.

– Bare kjør, sa jeg og kjente et ekte smil spre seg over leppene for første gang på flere år. – Bare kjør til vi ikke hører dem lenger.