Gutten trakk på skuldrene.

“Jeg ville bare ikke at du skulle bli skadet.”

Sophia så på de slitte klærne hans.

På de revne skoene hans.

På barnet som alle i restauranten hadde antatt var en bråkmaker.

Så tok hun av seg den dyre frakken og la den forsiktig rundt skuldrene hans.

“Du må være sulten.”

Ethan nølte.

“Litt.”

Sophia smilte.

“Da skal du spise middag med meg.”

Gutten så ned på seg selv.

“Men jeg er skitten.”

Sophia ristet på hodet.

“Du trenger ikke dyre klær for å fortjene en plass ved bordet.”

For første gang den kvelden smilte Ethan.

Sophia satte seg ved siden av ham.

Men da politiet eskorterte kelneren bort, klarte hun ikke å slutte å tenke på én ting.

Ethan hadde ikke bare sett insektet.

Han hadde sett mannen som betalte kelneren.

Og da Sophia så på Michael igjen, innså hun noe enda mer skremmende.

Den fremmede Ethan hadde beskrevet var ikke en fremmed i det hele tatt.

Han var den eneste mannen på restauranten Michael hadde snakket med før Sophia kom.