“I morgen vil jeg ha nytraktet kaffe, varm toast og ekte mat. Jeg har ikke planer om å fortsette å spise rester som om jeg ble forlatt.
Thomas la gaffelen på tallerkenen og så på svigerdatteren med tryggheten til noen som nettopp hadde gitt en rimelig ordre.
Nuria brukte noen sekunder på å svare.
Hun hadde stått opp i to dager før 06:30 for å lage frokost, levere barna sine på skolen, krysse halve Madrid for å jobbe i et byrå, og da hun kom tilbake, stikke innom Gregorio Marañón-sykehuset for å se Pilar, svigermoren hennes, som fortsatt var innlagt på sykehus med en komplikasjon etter en galleblæreoperasjon.
Tomás, derimot, hadde vært installert på sofaen hjemme i de samme to dagene.
“Måltidet var fra i går,” sa Nuria. Den sto i kjøleskapet. Jeg måtte bare varme den opp.
—Hjemme hos meg lager Pilar mat hver dag.
“Dette er ikke ditt hus.
Stillhet senket seg over bordet.
Sergio, Nurias ektemann og Tomás’ eneste sønn, senket blikket mot tallerkenen sin. Han grep ikke inn.
Det gjorde mer vondt for Nuria enn svigerfarens uttrykk.
I løpet av 11 års ekteskap hadde hun og Sergio bygget et liv som var ganske annerledes enn foreldrenes. De to fungerte. De to tok telefonen. Sergio lagde mat noen dager, Nuria andre. Hennes 10 år gamle sønn Marcos tok ut tallerkenen sin etter middagen. Alba, 7 år, ryddet bort tingene sine før hun la seg.
Av denne grunn, da Pilar trengte operasjon i Madrid og ba Tomás bli hos dem noen dager, aksepterte Nuria uten å nøle.
Han gjorde det for Pilar.
På første dag lagde hun fransk omelett og kaffe til alle. Da han kom tilbake på ettermiddagen, fant han tre kopper på bordet, smuler på gulvet og frokosttallerkenen ved siden av fjernkontrollen.
På den andre dagen skjedde det samme, bare en åpen pose med piper, krøllete servietter og en stekepanne som Thomas hadde brukt og latt være full av olje, ble tilsatt.
“Sergio, snakk med faren din,” ba Nuria.
“Han er bekymret for mamma.”
“Jeg også. Og det betyr ikke at jeg forlater huset som en bar etter en kamp.
Sergio sukket.
“Moren min plukker alltid opp tingene sine.
Nuria forble urørlig.
—Nettopp. Moren din. Ikke jeg.
“Tomás,” kalte Nuria ham. Noe blir etterlatt.
Han så seg rundt.
“Hva?”
Nuria pekte på platen.
“Det er det.
Tomás lo kort.
—Pilar har alltid ansvaret.
“Pilar er på sykehus.
Smilet forsvant.
“Vel, i morgen vil jeg ha en varm frokost også.” Og spise noe nylaget. I min alder er jeg ikke her for å lære merkelige skikker.
Nuria så på Sergio.
Sergio forble stille.
Så tok hun bare opp tallerkenen sin og barnas.
Thomas’ var akkurat der han hadde lagt den.
Neste morgen, da Sergio kom inn på kjøkkenet, så han Nuria ta fire rene tallerkener ut av skapet.
Bare 4.
Og midt på bordet sto den femte, med den tørre sausen fra kvelden før.
DEL 2
Da Tomás kom til middag, fylte lukten av panerte bryst og bakte poteter kjøkkenet.
Han satte seg ned uten å spørre om noe.
Nuria tjente Sergio, Marcos, Alba og seg selv. Så tok han den skitne tallerkenen som Thomas hadde forlatt kvelden før og la rasjonen sin på den.
Han så på den flekkete kanten.
“Hva betyr dette?”
“Middagen din.”
“Denne retten er skitten.
“Jeg vet.
Thomas reiste seg plutselig.
“Behandler du meg som en hund?”
“Nei. Jeg behandler en voksen som ansvarlig for det de bruker.
“Jeg er svigerfaren din!”
“Og jeg er svigerdatteren din, ikke hushjelpen din.”
Tomás vendte seg mot Sergio.
“Skal du la meg vise meg manglende respekt i ditt eget hjem?”
Sergio åpnet munnen, men Nuria snakket først.
“Marcos er 10 år gammel og tar tallerkenen sin til vasken. Alba er 7 år gammel og vet hvordan man kaster en papir i søpla. Forklar meg hvorfor en frisk 67 år gammel mann trenger en kvinne til å gå etter ham.
Thomas ble rød i ansiktet.
“I min familie har menn aldri gjort de tingene.
Mark, som så på i stillhet, spurte:
“Så pappa er ikke en mann?” Fordi han skrubber seg.
Sergio satte vannet i halsen.
Nuria smilte ikke.
“Og siden vi snakker om familie,” fortsatte han, “har Pilar vært innlagt på sykehus i 5 dager. Hvor mange ganger har du vært og sett den?
Tomás så bort.
Jeg hadde bare vært der én gang.
Nuria hadde vært på sykehuset hver dag. Sergio, 3.
“Legen sa han vil være der i minst en uke til,” la hun til. Fra i dag av, vask det du bruker, plukk opp det du er skitten og spis det som finnes. Hvis du vil ha noe spesielt, fungerer kjøkkenet perfekt.
Tomás knyttet nevene.
I noen sekunder virket han klar til å gå.
