«Richard?» sa Vance inn i mikrofonen mens hele busstasjonen lyttet. «Jeg står på kollektivknutepunktet i sentrum. Sønnen din Julian og nevøene dine har nettopp begått et offentlig legemsangrep på min fremste analytiker, ødelagt dokumentene hans og truet ham foran et snes vitner. Og han filmet det til og med på sin egen telefon.»

Det ble en dødelig stillhet fra høyttaleren, før stemmen til Julians far kom desperat og skjelvende tilbake: «Vance?! Hva… hva mener du? Julian er på vei til skolen!»

«Julian står og håner en person som for tre minutter siden signerte den endelige revisjonsrapporten for ditt styre, Richard,» sa Vance kaldt. «Rapporten der vi avdekket underslag av føderale midler. Jeg var på vei for å hente Toby slik at han kunne bli med på pressekonferansen. Men nå ser det ut til at sønnen din har sørget for at vi må ta med politiet direkte til kontoret ditt i stedet.»

Fargen rant fullstendig ut av ansiktet til Julian. Telefonen hans skled ut av de skjelvende fingrene hans og knuste mot betongen. Brødrene hans, Garrett og Brett, tok to raske skritt tilbake, panikkslagne.

«Vent… hva?» stammet Julian. «Toby er bare… han er bare en læregutt! Han har ingenting!»

«Toby har mer integritet og kapasitet i sin lillefinger enn du noen gang vil få,» sa Vance skarpt.

Før Julian rakk å tenke seg om, tok de to statspolitibetjentene tak i armene hans og vridde dem bak på ryggen. Handjernene klikket høyt og kontant over håndleddene hans foran alle pendlerne som nå tok opp sine egne telefoner for å filme.

Garrett og Brett ble også snudd mot glassveggen og holdt fast, mens politiet samlet opp de ødelagte notatene og den tråkkede permen som bevismateriale for både hærverk og vold.

Toby ble forsiktig hjulpet opp av Vance. Han børstet støvet av den falmede vinterfrakken sin, tok imot termoskoppen sin som en snill pendler hadde plukket opp fra gaten, og så på fetteren sin.

Julian sto der, skjelvende, rød i ansiktet av skam og med tårer i øyekroken mens politiet leide ham mot den svarte sedanen. Hele hans «gyldne» fremtid, faren hans sin posisjon, og familiens stolthet falt sammen på mindre enn tre minutter – ødelagt av hans egen arroganse og videokameraet han selv hadde slått på.

Da Toby satte seg inn i baksetet på inspektør Vances bil, så han ut av vinduet på sine tre fettere som ble skjøvet inn i politibilen.

Konsekvensene var harde, men for en som bruker makt og ydmykelse mot de svake offentlig, var det ingenting annet enn ren, uunngåelig karma.