En halvtime senere var Diego tilbake foran nummer 16, med to ostefylte rundstykker, en kanne kaffe i en termoskopp og en merkelig følelse i brystet.

Han ringte på døren.

Denne gangen var det ingen kode å skanne.

Doña Valverde åpnet og så på papirposen.

– Ingen levering?

– Ja, det finnes det, sa Diego. – Men denne er til å spise.

Så smilte hun.

Det var ikke et stort smil.

Den var liten, skjelvende, som et lys som ble tent i et rom som hadde vært stengt i årevis.

Men akkurat idet Diego skulle til å gå inn, så han en skygge bevege seg i enden av korridoren.

En ukjent hånd smalt igjen en dør inne i leiligheten, og fru Valverde ble blek som om hun hadde sett djevelen.

DEL 2

Diego sto ved inngangen med brødposen i den ene hånden og kaffen i den andre.

«Er det noen med deg?» spurte han.

Doña Valverde brukte litt tid på å svare.

– Nei … han er ingen som helst.

Men stemmen hennes hørtes ikke lenger den samme ut.

Den gamle kvinnen prøvde å smile, selv om fingrene hennes skalv rundt stokken. Diego ville se mot baksiden av leiligheten, men hun stilte seg sakte foran ham, som om hun ville skjule noe.

– Kom inn, gutt, sa han. Kaffen kommer til å bli kald.

Diego gikk inn, men han kunne ikke lenger late som han var rolig.

Leiligheten var ren, gammel og trist. På en hylle lå et svart-hvitt-fotografi av en mann med bart, sikkert Don Aníbal, den avdøde ektemannen.

På kjøkkenet plasserte fru Valverde to kopper, tok ut nye servietter fra en av pakkene og arrangerte alt som om hun tok imot søndagsbesøk.

Mens de spiste, snakket hun om Hannibal.

Han likte å høre på kamper på en batteridrevet radio.

Han unnlot aldri å skaffe søtt brød på fredager.

Han kalte henne «dronningen min» selv da de allerede var gamle.

Diego avbrøt knapt.

For første gang på lenge var ikke pausen hans et gap mellom utgivelsene.

Det var en tilstedeværelse.

Han kom tilbake to dager senere. Så igjen uken etter.

Først ble det sagt at det var av medlidenhet. Men det var ikke bare det.

Han trengte også den stille freden. Han trengte at noen spurte ham om han hadde spist, uten å prøve å selge ham noe, uten å spørre om noe, uten å kreve noe.

Doña Valverde sluttet å spørre om strømpeholdere, knapper og små skjeer hver dag, selv om hun fra tid til annen fortsatt bestilte noe veldig lite.

Diego forsto at det ikke var nødvendig.

Det var frykt.

Frykt for at han ville glemme veien hvis det ikke var noen pakke.

En torsdag, mens hun lette etter sukker, så Diego en boks med kjeks på spisebordet. Lokket var åpent.

Det var ingen kjeks inni.

Det fantes leveringskvitteringer.

Alt forsiktig brettet.

«Beholder du denne?» spurte han og så trist ut.

Doña Valverde rødmet.

– Det er for å minne meg om den gangen noen kom.

Den frasen ble sittende fast i ham hele ettermiddagen, tyngre enn noen eske.

Med tiden begynte Diego å legge merke til andre ting.

Gelatinen i spiskammerset var utgått på dato.

Melk var nesten alltid utilgjengelig.

Det var en forfalt strømregning klistret til kjøleskapet med en magnet fra Jomfruen av Guadalupe.

Blodtrykksmedisinen ble halvert slik at den skulle vare lenger.

Doña Valverde klaget aldri. Hun hadde den gammeldagse verdigheten til en som trengte hjelp, men hun pleide å rette på blusekragen før hun åpnet døren.

Da Diego spurte om familien sin, så hun bort.

– Jeg har en nevø i Celaya, Roberto. Han er veldig opptatt.

Så, på en kommode, så Diego et gammelt bilde: en yngre Doña Valverde som klemmer en ung kvinne og en jente med fletter.

Den gamle kvinnen la merke til blikket hans og la bildet bort for fort.

«Datteren min,» sa hun knapt. «Hun døde for lenge siden. Jenta var barnebarnet mitt. Clara. Hun flyttet inn hos faren sin og kom aldri tilbake.»

Diego insisterte ikke.

Men han sov ikke godt den natten.

Han tenkte på de forseglede pakkene, de oppbevarte kvitteringene, den damen som kjøpte tre gummistrikk for å høre sitt eget navn.

Dagen etter snakket han med Doña Célia, eieren av bakeriet, og med Don Amaro, eieren av minisupermarkedet på hjørnet.

Hun delte ingen personlige detaljer. Hun sa bare at en eldre nabo trengte selskap.

De satte sammen noe enkelt.

Hver uke kom noen innom for å levere frukt, brød, melk, suppe eller en tallerken med mat.

Ingenting med et veldedig ansikt.

Alt har en nabolagsfølelse.

Da han fortalte det til Doña Valverde, ville hun benekte det.

– Jeg vil ikke være til bry.

Diego smilte.

– Noen ganger er boksen bare en unnskyldning for at noen skal dukke opp.