Da mandagen kom og Ramiro dukket opp med notaren og salgskontraktene, fant han faren sin stående ved tregrinden – strak i ryggen, kledd i sin beste skjorte, og ved siden av seg hadde han Marisol.
Don Eusebio rakte frem kvitteringen fra banken, der det fremgikk at det første avdraget var betalt og at tvangssalget var kansellert.
— Du kan ta med deg papirene dine og dra tilbake til byen, Ramiro, sa Don Eusebio med en stemme så stram og klar at sønnen rygget et skritt. — «Los Mezquites» er ikke til salgs. Ikke i dag, og ikke så lenge jeg lever.
— Dette er galskap! skrek Ramiro, rød i ansiktet av raseri. — Du stoler på en fremmed jente over din egen sønn?! Hun vil bare ha jorden din!
— Denne «fremmede jenta» har gitt meg livet og verdigheten tilbake, svarte Don Eusebio rolig. — Hun ba om et hjem og tilbød å passe kyrne mine. Du ba om arven min og tilbød meg et eldrehjem.
Ramiro skjønte at slaget var tapt. Han bannet høyt, snek seg inn i bilen og kjørte unna for siste gang.
Årene gikk over «Los Mezquites». Ranchen blomstret som aldri før. Marisol og Don Eusebio bygde opp et lite meieri som ble kjent i hele regionen for sine tradisjonelle oster. Marisol lærte opp andre unge jenter fra landsbyen, og arbeiderboligen som en gang var støvete og forlatt, ble fylt av liv ogatter.
Da Don Eusebio ti år senere sovnet stille inn i sin egen seng, omringet av duften av fersk melk og fjellets vind, etterlot han seg et testamente som var tinglyst hos byens dommer.
Ranchen «Los Mezquites» ble ikke solgt til eiendomsutviklere. Den ble overdratt i sin helhet til Marisol Hernández – jenta som en gang kom gående langs veien uten mål og mening, men som fant sitt hjem ved å ta vare på en gammel manns kyr, og som ga ham verdigheten tilbake når han trengte det som mest.
