Huset var vasket rent for alt som minnet om Vanessa. Den falske veggen var revet ned for godt, og ettermiddagssolen flommet inn gjennom de store vinduene, akkurat slik den pleide å gjøre før marerittet startet.
Claire satt ved kjøkkenbordet med en kopp varm te i hendene. Hun var fortsatt svak, og stemmen hennes bar preg av de lange månedene i mørket, men fargen var så smått begynt å vende tilbake til kinnene hennes.
Lily satt på fanget hennes, mens hun lo av en liten historie moren fortalte.
Jeg stod ved benken og så på dem. Hjertet mitt, som hadde vært knust i atten måneder, føltes endelig helt igjen. Vi hadde en lang vei å gå med terapi, opptrening og helbredelse foran oss, men vi hadde hverandre.
Claire løftet blikket og så på meg med de kjente, varme øynene. Hun smilte svakt og strakte den ene hånden ut mot meg.
Jeg gikk bort, satte meg på kne ved siden av stolen hennes og la hånden min i hennes.
– Vi klarte det, hvisket jeg.
– Ja, Daniel, sa Claire og strøk en tåre bort fra kinnet mitt. – Vi er hjemme igjen.
Utenfor vinduet skinte solen over den rolige forstadsgaten i Ohio. Mørket bak veggen var borte for alltid, og for første gang på lenge føltes det som om fremtiden vår var lys, varm og helt ekte.
