Bestefar fjernet et enkelt dokument.
“Jeg trenger at dere begge signerer dette.”
Cynthia rynket pannen.
“Hva er det?”
“En bekreftelse på at sluttsaldoen er ubetalt og at du avslår betalingen.”
Robert rakte ut hånden.
“Er det alt?”
“Det er det.”
Han skannet de første linjene.
Ikke alle.
Så signerte.
Cynthia så knapt på siden.
Hun signerte under ham.
Bestefar hentet dokumentet.
Cynthia rakte ham pennen.
“Ser du?”
Hun hørtes nesten fornøyd ut med seg selv.
“Det var mye enklere enn å gjøre dette stygt.”
Bestefar så på henne.
“Ja, frue.”
Så dro han.
Da han ringte meg fra lastebilen sin, forventet jeg at han skulle bli rasende.
Det var han ikke.
Det bekymret meg mer.
“Hva signerte de?”
“En anerkjennelse.”
“Av hva?”
“At de ikke betaler meg.”
“Er det alt?”
En pause.
“Ikke helt.”
“Hva mer?”
“Du skal se.”
“Bestefar.”
“Jeg kjører.”
Så la han på.
Han kom hjem den kvelden i et merkelig godt humør.
Snøen begynte å falle rundt solnedgang.
Lysene på verandaen vår lyste opp.
En krans hang skjevt på inngangsdøren fordi bestefar hadde lovet i to uker å rette den og aldri gjort det.
Inne reflekterte juletrelysene i kjøkkenvinduene.
Jeg ventet med pizza fordi jeg antok at han ville være for sint til å lage mat.
Bestefar kom inn med den brune mappen.
Sett den på benken.
Tok av seg arbeidsjakken.
Åpnet kjøleskapet.
Og tok ut en øl.
Jeg stirret på ham.
“Hvordan kan du ikke være rasende?”
“Å, jeg er rasende.”
“Du ser ikke rasende ut.”
Han lente seg mot benken.
“Å være rasende og å være dum er ikke det samme.”
“Hva betyr det?”
Han åpnet ølen.
“Betyr at jeg ikke trengte å krangle.”
Blikket mitt beveget seg mot den brune mappen.
“Hva signerte de?”
Bestefar smilte.
“Akkurat det jeg trengte at de skulle signere.”
Jeg krysset armene.
“Du liker dette altfor mye.”
“Litt.”
“Saksøker du dem?”
“Kanskje.”
“Det høres ikke ut som deg.”
“Sannsynligvis fordi jeg ikke starter der.”
Jeg ventet.
Bestefar tok en slurk.
Så så hun mot juletreet.
“I morgen tidlig,” sa han, “kommer de til å forstå nøyaktig hvorfor jeg trengte signaturene deres.”
Jeg visste at det var alt jeg fikk.
Klokken 07:46 neste morgen ringte telefonen min.
Jeg lå fortsatt i sengen.
Utenfor var det mørkt.
Bestefars navn dukket opp på skjermen.
Jeg svarte umiddelbart.
“Hva skjedde?”
“God morgen.”
“Bestefar.”
“Jeg er hos Whitmores.”
Jeg satt oppreist.
“Hvorfor?”
“Må bli ferdig med noe.”
“Du fullførte jobben.”
“Ikke denne delen.”
Jeg kunne høre en lastebil stå på tomgang et sted bak ham.
Så en annen stemme.
Mann.
Ikke Robert.
“Hvem er med deg?”
Bestefar fortalte meg det.
Jeg sluttet å bevege meg.
“Du er seriøs?”
“Jepp.”
“De gikk med på det?”
“De signerte dokumentet.”
Jeg kastet teppene tilbake.
“Ikke gjør noe før jeg kommer.”
Bestefar lo.
“Tror du at du har ansvaret nå?”
“Jeg kommer.”
“Kjør sakte. Veiene er glatte.”
Jeg tok på meg jeans, støvler og vinterjakken min.
Femten minutter senere kjørte jeg gjennom lett snø mot Whitmore-huset.
Da jeg svingte inn på deres private vei, fikk jeg øye på bestefars lastebil med en gang.
Den sto parkert nær garasjen.
Ved siden av sto et annet kjøretøy.
En hvit arbeidsbil.
To menn sto ved siden av bestefar.
En jeg kjente igjen fra byen.
Den andre hadde på seg en mørk vinterjakke og en clipboard.
Robert Whitmore sto på verandaen iført pysjbukser, vinterstøvler og en kasjmirjakke kastet over en T-skjorte.
Han så rasende ut.
Cynthia sto bak ham.
Julelys dekket huset.
Det enorme treet deres glødet gjennom frontvinduene.
Jeg parkerte.
I det øyeblikket jeg gikk ut, pekte Robert mot bestefar.
“Denne mannen kommer ikke inn i huset mitt.”
Bestefar forble rolig.
Mannen som holdt clipboardet så mot Robert.
“Sir, vi er ikke her for å krangle.”
“Hva er det egentlig du er her for?”
Bestefar rakte inn i frakken sin.
Han fjernet dokumentet Robert og Cynthia hadde signert dagen før.
Så ga han den til mannen ved siden av seg.
Mannen leste fra den.
“Bekreftelse på ubetalt sluttsaldo.”
Robert himlet med øynene.
“Ja. Det vet vi allerede.”
Mannen fortsatte.
“Skriftlig bekreftelse på at betaling blir nektet til tross for fullført og akseptert arbeid.”
Cynthia krysset armene.
“Så?”
Han bladde om.
“Og anerkjennelse av at entreprenøren kan benytte seg av de rettsmidler som er tilgjengelige under den opprinnelige avtalen og gjeldende lov.”
Roberts uttrykk endret seg.
“Hvilke remedier?”
Bestefar så på ham.
“De du ikke gadd å lese.”
Robert stirret.
“Mener du en pant?”
Bestefar nikket.
“Det er en av dem.”
Cynthia lo.
“En pant tar tid.”
“Vanligvis.”
“Så hvorfor er du her?”
Bestefar så forbi henne.
Gjennom den åpne døren.
Mot skapene.
Hyllene.
Vindusbenken.
Så tilbake til Cynthia.
“Husker du i går da du sa alt allerede var installert?”
Uttrykket hennes strammet seg.
“Ja.”
