“Du stilte aldri spørsmålet. Du var for opptatt med å nyte det.
Doña Elvira reiser seg, furieuse.
“Det er umulig. Sønnen min bor her. Han har rettigheter.
“Hun har kofferter,” svarte Mariana. “Og 24 timer.”
Paola ropte:
“Du kan ikke utvise oss!”
“Ikke jeg. Det er loven.
Arturo nærmet seg så Mariana og senket stemmen.
“Hvis du lar meg ligge på gaten, ødelegger jeg deg.”
Mariana så på ham uten å røre seg.
Og da stillheten virket uutholdelig, slapp Doña Elvira, desperat, hemmeligheten hun hadde skjult i flere uker.
“Arturo, si til ham med en gang at en annen kvinne allerede ventet på denne leiligheten!”
Stillhet senket seg i rommet.
Arturo ferma lesningene.
Paola dekket munnen.
Mariana følte noe briste inni seg, men hun falt ikke.
“En annen kvinne?” spurte han.
Arturo prøvde å snakke.
“Det er ikke det du tror.”
Mariana lo tørt.
“Selvfølgelig.” Det er aldri som du forventer. Det er alltid verre.
Doña Elvira ville rette på det.
“Det sa jeg ikke.
“Nei, madame.” For en gangs skyld fortalte hun sannheten.
Arturo tok et dypt pust.
“Hun er en venn.”
Paola senket blikket enda mer.
Denne gesten var nok.
Mariana hadde forstått alt.
De ydmyket henne for å utmatte henne.
De tok penger fra ham for å svekke ham.
De lette etter papirene hans for å finne ut hvordan de skulle beholde leiligheten.
Og mens hun betalte for strøm, mat, leger og gjeld, hadde Arturo allerede en annen kvinne som ventet på å besette sengen hennes.
Doña Elvira begynte å gråte, men ikke av skyldfølelse. Hun gråt av raseri.
“Min sønn fortjente en kvinne som tok vare på ham, ikke en som ydmyket ham med penger.
Mariana stirret på henne.
“Sønnen din hadde en kone som støttet ham.” Du gjorde henne til en fiende.
Arturo slo knyttneven i bordet.
“Nok! Du har alltid fått meg til å føle meg underlegen fordi du tjener mer.
“Nei, Arturo. Du følte deg underlegen da du bestemte deg for å leve på krokene mine, og du fortsetter å forakte meg.
Han knyttet nevene.
“Denne leiligheten skulle bli vår.”
“Nei. Det var det for meg. Du forberedte allerede en annen kvinne til å komme inn.
Ingen svarte.
Stillhet tilsvarte skriftemål.
Mariana tok frem et nytt ark.
Det var en uttalelse laget sammen med advokaten hans, ledsaget av skjermbilder, kontoutskrifter og videoen av Arturo som brøt opp døren.
“I morgen vil jeg anmelde trusler, forsøk på innbrudd og skade på eiendom.
Arturo ricana, nerveux.
“Ikke overdriv.”
“Det var det de sa til meg i tre år. “Ikke overdriv.” “Det er familien min.” “Det er din tur.” “Ikke vær egoistisk.” Ikke lenger.
Doña Elvira bytter ton.
“Mariana, vær så snill.” Vi er familie.
Dette ordet såret ham.
Familien når de trengte mat.
Familien da de ba om penger.
Familien når det var nødvendig å betale for medisinene.
Men da Mariana kom trøtt, gjennomvåt og sulten, var hun ikke lenger familie.
Hun var den siste ved bordet.
“Ikke si det ordet til meg igjen,” sa han. “Familien etterlater ikke smuler med forakt. Familien stjeler ikke dokumenter. Familien gir ikke mat til en elskerinne mens kona betaler regningene. »
Paola begynte å gråte.
“Jeg har ikke gjort noe.”
“Du lo.” Du spilte det inn. Du utnyttet det. Det teller også.
Arturo prøvde å mykne stemmen.
“Mariana, vi kan fikse det.” Jeg tok feil. Jeg elsker deg.
Hun så på ham med kald tristhet.
“Nei. Du elsket lønnen min, huset mitt og tålmodigheten min.
Den kvelden ringte Mariana bygningsforvalteren og advokaten sin. Så søkte hun tilflukt på rommet sitt, låste døren og støttet den med en stol.
Han sov ikke.
Han hørte mumling.
Kofferter.
Fornærmelser.
Å tenke at Doña Elvira var utakknemlig.
Paola klager over at hun ikke har noe annet sted å gå.
Arturo snakket i telefonen med lav stemme, kanskje til kvinnen som ventet på å gå inn i et hus som aldri hadde vært hans.
Klokken ni om morgenen dro Mariana med en mappe under armen.
Manageren sto ved inngangen.
Advokaten hans kom 10 minutter senere.
Doña Elvira gikk ut først, med en stor koffert.
“En dag vil du trenge noen,” spyttet han.
“Jeg håper at denne dagen ikke vil forveksle kameratskap med mishandling.
Paola kom ut senere, med poser fulle av klær, uten å se på henne.
Arturo var den siste.
Øynene hans var røde.
“Skal du virkelig ødelegge bryllupet vårt for en middag med venner?”
Mariana kjente et stikk av tristhet. Ikke for ham, men for kvinnen som hadde trodd på denne manipulasjonen.
“Det var ikke på grunn av en eneste middag, Arturo. Det var fordi du hver dag fikk meg til å føle meg som en gjest i hjemmet mitt.
Han ville ta på armen hennes.
Mariana tar et skritt tilbake.
-Nei.
Dette ordet var lite.
