“Tilgi meg, Philippe,” begynte jeg. Jeg likte samtalen deres så mye at jeg ikke ville avbryte.
Bordet var helt stille.
Hélènes gaffel stoppet i luften. Philippe begynte sakte å blekne.
“Jeg bodde åtte år i Lyon,” fortsatte jeg. Jeg jobbet på Rue Mercière og bodde nær Croix-Rousse.
Jeg lærte fransk av folk som ikke snakket saktere, for å gjøre det lettere for utlendinger. Derfor har jeg forstått alt du har sagt siden du kom.
Claire stirret på meg.
Luca dekket ansiktet med én hånd.
Jeg gjentok kommentarene hennes: det rustikke huset, Claires påståtte enkelhet, mitt begrensede liv, og hennes bekymringer for at familien vår mangler kultur.
Da var jeg enda mer presis.
“De satt ved datterens bord og spiste en rett hun øvde på i ukevis for å hedre dem. De brukte et språk de trodde beskyttet dem for å fornærme henne foran henne.
Ingen av dem rørte seg.
“Det er ikke oppførselen til folk med kulturell forfinelse,” sa jeg. I Lyon vil vi si at det er typisk for folk med penger, men uten manerer. Og det er en av de vanligste formene for fattigdom.
