Datteren min gikk inn i retten uten advokat og uten sjanse,» lo faren min. Jeg sto der alene i stillhet … Så så dommeren opp og sa: «Hun trenger ingen til å snakke for henne.

– Da jeg bodde på det vesle loftet og jobbet meg gjennom natten uten en krone til overs, var jeg ikke familie, pappa, sa jeg rolig. – Da dere prøvde å stjele bestemors hus, var jeg i hvert fall ikke det.

Jeg åpnet døren til bilen min – en splitter ny, mørk SUV som stod parkert like ved – og satte meg inn.

– Men i dag lærte dere i det minste hvem jeg er. God kveld.

Jeg lukket døren, kjørte rolig bort fra tinghuset, og for første gang i mitt liv kjente jeg meg ikke bare fri – jeg kjente meg fullstendig uovervinnelig.