“Jeg sa til henne at jeg tror jeg gjorde det.”
Øynene hennes fyltes igjen.
“Jeg fortjener ikke det svaret.”
“Dette handler ikke om å fortjene noe.”
Jeg stoppet opp.
“Men vi må snakke.”
Hun nikket.
Vi gikk ut.
Eiendommen hadde en lang steinterrasse med utsikt over en mørk plen. Bak hekkene kunne man knapt høre trafikken fra veien.
For første gang hele dagen var vi alene.
Elena krysset armene mot kveldsluften.
“Jeg trodde de betalte fordi de ville gi oss noe vakkert.”
“Det gjorde jeg også.”
“De sa hele tiden at familien din hadde problemer med timeplanen.”
“Jeg trodde du visste at de ble kuttet.”
Hun så på meg.
“Hvorfor sa du det ikke til meg?”
Det spørsmålet gjorde vondt fordi svaret ikke var flatterende.
“Fordi hver gang jeg protesterte mot noe, sa du at foreldrene dine allerede hadde betalt depositum.”
Elena lukket øynene.
Jeg fortsatte.
“Og fordi jeg var redd for at hvis jeg fikk deg til å velge mellom meg og dem, ville du velge dem.”
Hun åpnet øynene.
“Kanskje jeg fikk deg til å tro det.”
“Det gjorde du.”
Det var ingen grunn til å myke det opp.
Hun nikket sakte.
“Jeg beklager.”
Jeg kikket gjennom glassdørene.
Inne ryddet arbeiderne allerede tallerkener fra bord som hadde kostet mer per person enn moren min tjente på flere dager.
“Hva skjer nå?”
Elena kastet et blikk mot ballsalen.
“Med foreldrene mine?”
“Med oss.”
Hun så på meg i flere sekunder.
“Jeg vil til Ohio.”
“Hva?”
“I morgen.”
“Elena—”
“Jeg vil møte moren din som din kone. Ordentlig. Og broren din. Og alle som skulle vært her.”
Jeg holdt nesten på å le av hvor absurd det var.
“Vil du ta et fly til Cleveland morgenen etter bryllupet vårt?”
“Ja.”
“Hva med bryllupsreisen?”
“Vi skulle egentlig dra til Italia på tirsdag.”
“Det kan vi fortsatt.”
“Nei.”
Det overrasket meg.
Hun fortsatte.
“Jeg vil ikke bruke to uker på å late som om dagen var vakker.”
“Elena, å avlyse bryllupsreisen vil ikke fikse noe.”
“Jeg vet det.”
Hun så inn igjen.
“Men jeg må begynne å ta avgjørelser uten å spørre foreldrene mine hva de mener.”
Det var det første hun sa hele dagen som fikk meg til å tro at ekteskapet vårt hadde en sjanse.
Så åpnet terrassedøren seg.
Richard gikk ut.
Han hadde tatt av seg jakken.
Slipset hans hang løst.
Han lignet ikke på mannen som hadde stått selvsikkert og holdt en skål for tjue minutter siden.
“Elena.”
Hun stivnet.
“Pappa.”
“Jeg må snakke med deg.”
“Da kan du snakke.”
Richard så på meg.
“Privat.”
“Nei.”
Kjeven hans strammet seg.
“Elena.”
“Daniel er min ektemann.”
Richard lo uten humor.
“Ja, jeg la merke til det.”
Jeg tok et skritt frem, men Elena løftet en hånd.
Hun trengte ikke at jeg forsvarte henne.
Richard så mot plenen.
“Victor overdriver situasjonen.”
“Flyttet du selskapets penger?”
“Jeg flyttet midler mellom prosjekter.”
“Godkjente styret det?”
“Slik fungerer ikke utvikling.”
“Godkjente de det?”
Richard stirret på henne.
“Nei.”
Elena nikket.
“Brukte du firmaets eiendom for å sikre et personlig lån?”
Richard gned seg i pannen.
“Du forstår ikke presset jeg har vært under.”
“Det var ikke spørsmålet mitt.”
Enda en lang stillhet.
“Ja.”
Elena så bort.
Richard tok et skritt nærmere.
“Jeg skulle til å rette det.”
“Med hva?”
“Et eiendomssalg.”
“Hvilken eiendom?”
Han nølte.
Den nølingen endret alt.
Elena stirret på ham.
“Pappa.”
Richard sa ingenting.
“Huset?”
Fortsatt ingenting.
Margaret dukket opp bak glassdørene.
Hun kom ikke ut.
Hun bare så på.
Elenas uttrykk ble hardt.
“Du pantsatte huset?”
“Det var ikke akkurat—”
“Vet mamma det?”
Richard kastet et blikk mot dørene.
Det var svar nok.
Elena gikk forbi ham.
Han tok tak i armen hennes.
“Ikke involver moren din.”
Jeg beveget meg instinktivt, men Elena trakk seg fri.
“Du involverte alle.”
Richard senket stemmen.
“Du aner ikke hva jeg har bygget for denne familien.”
Elena snudde seg.
“Mener du bildet?”
Ansiktet hans forandret seg.
“Det er nok.”
“Nei, det er det ikke.”
Stemmen hennes forble kontrollert.
“Du brukte måneder på å avgjøre hvem som var respektabel nok til å delta i bryllupet mitt, mens du skjulte at virksomheten din var i ferd med å kollapse.”
“Min virksomhet kollapser ikke.”
“Du utelot Daniels mor fordi hun jobber i en skolekantine.”
Richard så på meg.
“Det har jeg aldri sagt.”
“Du sa familien hans ville gjøre det pinlig.”
Richards ansikt strammet seg.
“De passer ikke inn i vår sosiale krets.”
Elena stirret på ham.
“Og Victor passer?”
Richard svarte ikke.
“Passer bankfolkene?”
Stillhet.
“Passer advokatene?”
“Elena.”
“Du planla ikke bryllup. Du arrangerte et forretningsarrangement.”
Richard snappet plutselig.
“Og hvem tror du betalte for det?”
Ordene gjallet over terrassen.
Elena stivnet.
Richard virket umiddelbart å angre på at han hadde sagt dem.
Men der var det.
Sannheten under alt.
