Før noen rakk å si et ord til, kom sikkerhetsvakten tilbake.
Uttrykket hans var alvorlig.
“Mr. Hale.”
Adam snudde seg.
“Laboratoriet bekreftet det. Drikken inneholdt et dødelig stoff.”
Victoria stirret på glasset.
Hånden hennes dekket sakte munnen.
Bare minutter tidligere hadde hun slått kvinnen som tok den fra ham.
Nå forsto hun hva Emma hadde gjort.
“Du reddet meg,” hvisket Victoria.
Emma svarte ikke.
Hun så bare på Martha.
Adam la merke til det.
Så vendte han seg mot Victoria.
“Du ydmyket Emma fordi hun prøvde å beskytte deg.”
Victoria så desperat på ham.
“Adam, jeg var sint. Jeg visste ikke—”
“Du visste det ikke fordi du aldri stoppet opp for å spørre.”
“Jeg sa jeg var lei meg.”
“Nei.”
Stemmen hans var lav.
“Men det vil du.”
Victorias øyne ble store.
“Hva betyr det?”
Adam rakte inn i jakken og tok frem avtalen som knyttet sammen familienes virksomheter.
I flere måneder hadde ekteskapet deres blitt fremstilt som begynnelsen på en mektig allianse.
Adam så på dokumentet i flere sekunder.
Så rev han den i to.
“Forlovelsen vår er over.”
Victoria stirret på ham som om hun ikke hadde forstått ordene.
“Du kan ikke gjøre dette.”
“Det kan jeg.”
“Du kommer til å ødelegge alt.”
Adam så rett på henne.
“Nei. Jeg nekter å bygge noe med noen som behandler folk som om de er under henne.”
Victoria forlot rommet i tårer.
Da døren lukket seg, snakket Emma endelig.
“Vær så snill, ikke straff Martha.”
Adam så på henne.
“Hun hjalp til med å forgifte forloveden din.”
“Hun ble truet.”
“Hun kunne fortsatt ha vært stille.”
Emma senket blikket.
“Det kunne jeg også.”
Adam studerte henne.
“Hva mener du?”
Emma så på den tomme gangen.
“Jeg kunne ha gått min vei. Ingen ville ha klandret meg hvis noe hadde skjedd. Jeg er bare en tjenestepike.”
Adams uttrykk myknet.
“Men du gikk ikke din vei.”
“Nei.”
“Hvorfor?”
Emma ga et lite, trøtt smil.
“Fordi det å vite at noe forferdelig er i ferd med å skje, og ikke gjøre noe, føles verre enn å være redd.”
Adam var stille.
Så sa han: «Du skal ikke tilbake til å jobbe som hushjelp.»
Emma så opp.
“Hva?”
“Jeg trenger noen som jobber direkte med meg. Noen observante. Noen som ikke holder kjeft bare fordi mektige folk ber henne om det.”
Emma smilte nesten.
“Og hvis jeg sier nei?”
For første gang den kvelden smilte Adam.
“Da blir du den første i dette huset som er modig nok til å gjøre det.”
Emma lo mykt.
Et øyeblikk forsvant spenningen.
Så ringte Adams telefon.
svarte han.
Uttrykket hans endret seg nesten umiddelbart.
Emma la merke til det.
“Hva skjedde?”
Adam senket sakte telefonen.
“Folkene bak kveldens angrep vet at du tok glasset.”
Emmas smil forsvant.
“Hvordan?”
“Vi vet det ikke ennå.”
Adam rakte etter frakken sin.
Emma så mot dørene.
“Kommer de hit?”
“Nei.”
Han stoppet opp.
“De er allerede her.”
Emmas hjerte begynte å hamre.
Adam tok et skritt nærmere og senket stemmen.
“Og det er noe mer.”
“Hva?”
“Sikkerhetsteamet fant navnet ditt i en fil knyttet til de som planla dette.”
Emma stivnet.
“Mitt navn?”
Adam nikket.
“Emma Cole er ikke navnet de lette etter.”
For første gang krysset frykten Emmas ansikt.
Adam åpnet døren.
“I kveld reddet du ikke bare min forlovede.”
Han så tilbake på henne.
“Du avslørte ved et uhell en hemmelighet noen har brukt år på å prøve å begrave.”
Og et sted utenfor herskapshuset begynte en telefon å ringe.
