Tre uker senere satt jeg i godstolen i stua vår. Heten fra ettermiddagssolen skinte gjennom vinduene, og på brystet mitt lå vår nyfødte datter, Maya – akkurat som i den første drømmen min, sterk, velskapt og pustende i dyp, rolig fred.
På bankkontoen vår stod det en erstatningssum som gjorde oss økonomisk uavhengige for resten av livet. Selskapet hadde gjort opp i all stillhet for å unngå den offentlige skandalen, og både Dana Cole og Arthur Vance hadde blitt tvunget til å trekke seg fra sine stillinger med umiddelbar virkning.
Mark Benson hadde sluppet unna med en advarsel og jobbet nå som konsulent i et annet selskap, etter å ha levert et avgjørende vitnemål som sikret rettferdighet for oss alle.
Ektemannen min, Aaron, kom inn i stua med to kopper varm kaffe og satte seg på armlenet ved siden av meg. Han strøk forsiktig over det mørke håret til den lille jenta vår.
– Tenk at det er over, hvisket han og smilte. – Hvordan føles det, sjef?
Jeg så ned på datteren min, som rynket litt på nesen i søvne, og kjente en dyp, urokkelig ro bre seg i brystet mitt.
– Det føles helt fantastisk, sa jeg og la hodet mot skulderen hans. – De prøvde å slette meg. Men alt de gjorde, var å gi meg sjansen til å bygge noe helt nytt.
Fremtiden lå for våre føtter, krystallklar og uten skygger.
