Så begynte detaljene å koste poeng. Thomas snakket samtidig med Julien. Malik måtte gjenta en opplysning. Aurora tvang frem en flytting mens en sjekk ikke ble fullført.

Ingenting katastrofalt.

Men nok til å gjøre en forskjell.

Da partituret dukket opp, frøs Aurore.

Laget hans var bra.

Camilles hadde gjort det bedre.

—Ved gjenoppstart.

Fournier ristet på hodet.

“Nei.

—Det var et problem med systemet.

—Ingen tekniske hendelser registrert.

—Rekkefølgen på målene var ikke den samme.

—Den er tilfeldig i identiske parametere.

Aurore pekte på skjermen.

“Belysningen har endret seg.”

Teknikeren så opp.

“Nei, madame.”

Aurore vendte seg mot Camille.

“Selvfølgelig.” Alt er helt objektivt når det er søsteren min som ser på.

Fournier kom nærmere.

—Poengsummen din er validert.

Men Aurore så allerede bare på én person.

“Du har alltid vært flink til det.

Camille rynket pannen svakt.

“For hva?”

“Stå der med din stille luft mens de andre forsvarer deg.”

“Hold denne diskusjonen profesjonell.”

“Profesjonell?” Tror du uniformen din gjør deg overlegen meg?

“Nei.

“Da får du slutte å late som det er sånn.”

Camille la fra seg nettbrettet sitt.

—Laget ditt hadde en god periode. Hun scoret bare lavere. Det er ikke en ydmykelse.

Denne setningen kunne ha roet hvem som helst.

Ikke Aurore.

For henne var det nettopp en ydmykelse å tape mot Camille.

Hun nærmet seg.

“Du glemmer noe.” Før din rang, før alt det der, er du min lillesøster.

—Og her har du ansvaret for et team som blir evaluert.

Aurore rakte opp hånden.

Camille så bevegelsen.

Hun kunne ha stoppet ham.

Det gjorde hun ikke.

Aurore hadde fortsatt en siste sjanse til å stoppe seg selv.

Hun tok den ikke.

Slaget gikk av.

Den skarpe lyden snudde alle hoder.

Blod dukket opp på Camilles leppe.

Aurore smilte nesten.

“Der er du.” Nå, kom litt ned igjen.

Ingen rørte seg.

Fournier snakket først.

“Madame Lemaire, trekk deg straks tilbake.”

Aurore ble værende der.

Så forsvant armen hans.

Denne gangen grep Camille inn.

Hun grep håndleddet hennes, kontrollerte bevegelsene og tvang henne til å miste balansen. Noen sekunder senere lå Aurore på bakken, immobilisert uten å bli truffet.

“Slipp meg!”

“Ikke rør deg.”

“Hun angriper meg!” ropte Aurore. Gjør noe med det!

Julien beveger seg fremover.

Camille slapp straks søsteren og reiste seg.

“Ikke rør meg.”

Julien nølte, men fortsatte.

Thomas fulgte etter.

Fournier cria:

“Dere to, trekk dere tilbake!”

De adlød ikke raskt nok.

Camille unngikk Julien, snudde armen hans bort og dyttet ham tilbake inn i Thomas’ vei. De to mennene snublet mot hverandre.

Malik, derimot, holdt seg på avstand.

Han så på Aurore.

Så kameraene.

Så Fournier.

Og velger å ikke gjøre en dårlig morgen til en katastrofe.

Sikkerhetsagenter var allerede på vei.

Aurore reiste seg, støv på ermet, ansiktet forvridd av sinne.

“Du gjør alltid det!” Du lar folk tro at du er bedre enn meg!

Camille svarte ikke.

“Tror du at fordi du kommanderer her, kommer jeg til å adlyde deg som de andre?”

“Aurore, stopp.”

Men Aurora trakk seg allerede tilbake mot stativet med treningsvåpnene.

Fournier så blikket hans.

—Hold deg unna utstyret.

fortsetter Aurore.

Camille stirret på hendene sine.

—Aurora.

Søsteren hans tok et gevær lastet med markeringsammunisjon.

Stillheten endret seg i natur.

Noen sekunder tidligere hadde det vært en profesjonell konflikt som hadde blitt en familieaffære.

Nå hadde et våpen kommet inn i bildet.

Treningsprosjektilene var ikke krigskuler, men på kloss hold kunne de forårsake alvorlige skader, spesielt i ansiktet.

Aurore visste dette utmerket godt.

“Legg det fra deg,” beordret Fournier.

Aurore holdt våpenet nede.

“Du dramatiserer alt.”

“Legg ned våpenet.”

Julien var blek.

“Aurore, gjør som hun sier.”

Thomas mumlet dessverre:

“Ikke la henne gjøre narr av deg.”

Aurore hevet pistolen.

Fournier snudde seg brått.

“Perrin, vær stille!”

Camille hadde et ekte tjenestevåpen i beltet.

Hånden hans senket seg instinktivt.

Så stoppet hun.

Å trekke frem et ekte våpen ville umiddelbart endre hendelsens natur.

Hun lot hånden stå åpen.

“Aurore, se på meg.”

Aurore adlød.

“Legg ned våpenet.” Du kan fortsatt stoppe dette.

“Du ville elsket å se meg krabbe.

“Nei. Jeg foretrekker bare at ingen blir skadet.

Et øyeblikk vaklet noe i Aurores øyne.

Så så hun sikkerhetsvaktene nærme seg.

Fingeren hans knyttet seg.

Skuddet gikk av.

Prosjektilet passerte nær Camilles skulder og eksploderte mot en plate bak henne.

Alle frøs.

Camille gikk fremover.

Hun avledet løpet, rev våpenet ut av hendene på søsteren, og la det straks på bakken, i uorden.

Hun slo ikke Aurore.

Hun skrek ikke.

Hun trådte tilbake, hendene synlige.

Agentene tok over.

Aurore ble kastet i bakken og håndjernlagt.

Julian og Thomas ble beordret til å knele.

Malik gjorde det før han ble bedt om det.

Så så han på Julien.

“Ned på knærne.” Nok er nok.

Denne gangen adlød Julien.

Først da erstattet frykten sinnet i Auroras ansikt.