Álvaro kom inn leende sammen med Lucía.

Og rundt halsen hadde hun lommetørkleet.

Álvaro tok frem dokumentene igjen.

“Signer i kveld, ellers ber jeg rådet om å fjerne deg på grunn av ustabilitet.”

Clara tok en penn.

Lucia smilte.

Men Clara signerte ikke.

På omslaget skrev han bare:

VI SEES I MORGEN I RÅDET.

Og for første gang sluttet Álvaro å smile.

DEL 3

Klokken 08:45 neste morgen ankom Álvaro Rivas hovedkvarteret til Valdés Logística, overbevist om at han fortsatt kunne vinne.

Bygningen sto ved siden av A-2, i utkanten av Madrid, en blokk av glass og stål som Esteban Valdés hadde innviet 14 år tidligere da selskapet sluttet å være et familietransportselskap og ble en gruppe med logistikksentre spredt over halve halvøya.

Álvaro kom inn i en mørkeblå dress, en lærmappe under armen og Lucía gikk to skritt bak.

Hun hadde ikke lenger på seg hodeplagget.

Clara hadde funnet ham bøyd over spisebordet den morgenen.

Mercedes deltok også.

Álvaro hadde invitert henne fordi han forestilte seg at morens nærvær ville forsterke versjonen han hadde forberedt: Clara var følelsesmessig opprørt, oppførselen hennes etter ulykken var uforutsigbar, og familien Valdés prøvde å sabotere et selskap han hadde bygget opp med innsats.

Klokken 08:52 ba en resepsjonansatt Lucia om å vente.

“Hvorfor?” spurte hun.

Navnet ditt vises som et ytre utseende.

Lucía så på Álvaro.

Han rynket pannen.

“Det må være en feil.

Det var det ikke.

Inne i rådssalen ventet 9 personer.

Esteban Valdés headet.

Han var 68 år gammel, med helt hvitt hår og det samme rolige uttrykket som han i flere tiår hadde forhandlet om lastebilsjåførstreiker, drivstoffkriser og millionkontrakter med.

Til høyre for ham sto Clara.

Ingen overdreven sminke. Ingen smykker. Uten å skjule det lille såret ved hårfestet.

På den andre siden satt Mateo, Inés Ferrer, økonomidirektør, leder for compliance, to uavhengige styremedlemmer og styresekretæren.

Álvaro stoppet.

—Jeg trodde dette var en presentasjon om utvidelsen av Rivas Estrategia.

“Det er det,” svarte Esteban. Men kanskje ikke på den måten du forventet.

Álvaro satte seg sakte ned.

Han prøvde å smile.

“Esteban, før jeg begynner, må jeg forklare en delikat familiesituasjon. Clara var utsatt for en ulykke, og siden da…

“Nei.

Claras stemme var ikke høy.

Nettopp av denne grunn var hele rommet stille.

“I dag skal du ikke bruke ulykken min til å forklare avgjørelsene dine.

Álvaro så irritert på henne.

“Dette viser nøyaktig det jeg har sagt. Du reagerer ut fra følelser.

Mateo koblet datamaskinen til skjermen.

En faktura dukket opp.

3,870 €.

3-netters opphold i Marbella.

Suite med terrasse.

Romservice for 2.

Spa-behandling for 2 personer.

Et kjøp i en hotellsmykkebutikk.

Nedenfor dukket fakturaen opp, senere overlevert til Valdés Logística.

“Ansikt-til-ansikt-analyse av middelhavets distribusjonsruter”.

Álvaro ble blek.

“Det har en forklaring.

Mateo byttet lysbilder.

“Selvfølgelig.

En annen dukket opp.

€2 950 for en helg i Toledo.

Så en til.

640 € for middag for 2.

Deretter 14 fakturaer utstedt av et selskap kalt Horizonte Operaciones Estratégicas.

Mateo pekte på skjermen.

—Dette selskapet ble etablert for 19 måneder siden. Den har ingen ansatte, kontor eller kjent reell aktivitet. Administratoren er en gammel klassekamerat fra handelshøyskolen av Álvaro.

Álvaro flyttet seg i stolen.

—Vi har underleverandører til spesialister.

“Spesialister på hva?” spurte Esteban.

Ingen svarte.

Matthew viste utdragene.

Horizonte fakturerte tjenestene til Rivas Estrategia.

Rivas Estrategia la til en margin.

Deretter overleverte han beløpene til Valdés Logística.

Pengene gikk til slutt tilbake til utgifter knyttet til Álvaro og Lucía.

“Du kan ikke bevise at Lucia var involvert,” sa Alvaro.

Inés åpnet en ny mappe.

“Det er nettopp derfor han venter utenfor.

Alvaro snudde hodet mot døren.

For første gang dukket frykt opp i øynene hans.

Etterlevelsesansvarlig fortsatte.

Lucía hadde blitt registrert som ekstern logistikkkommunikasjonskonsulent bare seks dager etter at hun offisielt begynte i Rivas Estrategia.

I løpet av 7 måneder hadde selskapet akkumulert 186 000 euro i omsetning tilskrevet Valdés Logística.

“Det var en del av godtgjørelsen hans,” sa Alvaro.

“Da vil du ha kontrakter, leveranser og rapporter,” svarte lederen.

Álvaro forble stille.

“De finnes ikke,” la hun til.

Clara tok ikke øynene fra ham.

Hun husket mannen hun hadde møtt seks år tidligere på en veldedighetsmiddag i Madrid. Da virket det modig for ham. Han kom fra en familie uten store ressurser, han snakket om å skape noe eget og virket ikke å frykte noen.

Med tiden forsto han at Álvaro ikke elsket å bygge.

Han elsket at andre trodde han hadde bygget.

Det elegante kontoret måtte eksistere.

Bilen måtte eksistere.

Klokker, fotografier på restauranter, turer, dresser og møter med viktige forretningsfolk måtte eksistere.

Alt var dekorert.

Og bak settet var det alltid en annen person som betalte.

Først Clara.

Så Valdés Logística.

Til slutt, hvem som helst som kunne opprettholde illusjonen.

“Vet du hva som er det verste?” spurte Clara.

Álvaro så på henne.