Før Peyton rakk å bevege armen fremover, stormet to uniformerte sikkerhetsvakter fra kjøpesenteret inn gjennom de roterende dørene.

De så ikke på Peytons jakke.

De så ikke på vennene hennes.

De stilte seg mellom Peyton og Riley, en betjent grep fast i Peytons håndledd og tok koppen fra hånden hennes.

“Gå tilbake, frøken,” befalte offiseren strengt.

“Ta hendene dine av meg!” Peyton skrek, og kjempet mot grepet hans.

“Vet du hvem faren min er?”

“Ja, frøken Caldwell,” svarte den andre betjenten, og trakk frem en klippetavle fra beltet.

“Faren din sitt navn ble fjernet fra rådgivende styre for plassen for femten minutter siden ved en nødordre fra forvalteren.”

“Du er offisielt utestengt fra Starlight Promenade og alle tilknyttede næringseiendommer med umiddelbar virkning.”

Peytons pust satte seg fast i halsen, øynene hennes ble store av ren skrekk.

“Ulovlig inntrengt?”

“Du kaster meg ut?”

“Du blir eskortert ut av området, og det lokale politiet er allerede sendt ut for å ta en forklaring om legemsbeskadigelse og eiendomsskade,” sa betjenten tørt.

Peyton så over lobbyen på heiagjengen sin.

“Chloe! Madison! Si det til dem!”

De to cheerleaderne så ned på joggeskoene sine, trakk jakkene tett rundt seg og nektet å møte blikket hennes.

Ingen sa ifra for henne.

Ingen tok et eneste skritt mot henne.

Moren som hadde hastet bort tidligere, sto nå ved popcornboden og så på Peyton med et blikk av absolutt avsky.

“Det fortjener hun,” mumlet en mann i billettkøen høyt nok til at lobbyen kunne høre det.

“Mobber en jente over en genser.”

Peyton prøvde å rive armen løs, men betjenten holdt et profesjonelt, urokkelig grep og ledet henne bestemt mot utgangen.

“Faren min kommer til å saksøke dere alle!” Peyton skrek, tårer av ren raseri og ydmykelse rant endelig nedover kinnene hennes.

“Hører du meg? Dere er alle sparket! Alle sammen!”

Stemmen hennes runget ut i parkeringsplassen mens de roterende dørene dyttet henne ut i natteluften.

Utenfor lyste de knallrøde og blå blinklysene fra to ankommende politibiler opp innkjørselen og blokkerte farens sedan.

Inne i lobbyen varte stillheten i flere sekunder før en myk applausbølge startet nær kioskdisken.

Noen få gjester klappet, og et eldre ektepar smilte varmt til Riley fra døråpningen med skjerm fire.

Riley smilte ikke tilbake av synet; hun ble bare ferdig med å tørke den blå sirupen av halsen med Walters lommetørkle.

Mr. Henderson sto frossen ved siden av disken og vred hendene til knokene ble hvite.

“Frøken Sterling…” kvekket Henderson, stemmen brast.

“Jeg er så lei meg. Hvis jeg hadde visst… hvis jeg bare hadde trådt inn…”

Walter snudde seg mot den skjelvende manageren, uttrykket hans uforandret.

“Din ansettelse her avsluttes fra klokken åtte i kveld, Mr. Henderson.”

“En ny veileder fra regionale operasjoner vil ankomme innen førtifem minutter.”

“Vennligst samle dine personlige eiendeler fra kontoret og overlever hovednøklene til sikkerheten.”

Henderson protesterte ikke engang.

Han bøyde hodet, tok av navneskiltet med skjelvende fingre, la det forsiktig på glassdisken, og gikk stille mot bakgangen.

Riley så seg rundt i den stille lobbyen.

Gulvet rundt henne var fortsatt flekket av blå slaps, klissete sirup samlet seg langs kantene av teppet.

“Walter,” sa Riley stille.

“Ja, frøken Sterling?”

“Kan du få noen til å hente en mopp til vaktmesteren? Det bør ikke overlates til nattskiftet å skrubbe alene.”

“Det er allerede ordnet, frøken,” svarte Walter med et respektfullt nikk.

Han signaliserte til assistenten ved inngangen, som straks trådte frem med en klespose.

“Bestefaren din overvåket de lokale rapportene, frøken Sterling.”

“Han forventet at klærne dine kunne bli ødelagt, og han sendte dette på forhånd til deg.”

Assistenten åpnet bagen, og avslørte en ren, varm ulljakke og en fersk, tørr genser.

Riley tok imot frakken og kjente det myke, tørre stoffet under de kalde fingrene.

Hun trakk den over skuldrene, varmen kuttet straks gjennom kulden som hadde satt seg i beina hennes.

Hun så ned på den fuktige kinobilletten hun holdt i hånden.

Blekket hadde rent litt fra sirupen, men setenummeret på skjerm fire var fortsatt tydelig leselig.

“Går projektoren fortsatt for den klassiske kopien?” spurte Riley Walter.

Walter ga et svakt, ekte smil—den første sprekken i hans ellers strenge fatning.

“Teatret er reservert eksklusivt for deg resten av kvelden, frøken Sterling.”

“Maskinoperatøren venter på signalet ditt for å starte rullen.”

Riley nikket, og rakte det klissete, blåflekkete lommetørkleet tilbake til Walter med et stille takk.

Hun glattet slagene på den rene frakken, løftet haken og gikk mot de tunge doble dørene til skjerm fire.

Kinogjengerne som så på fra gangen skilte seg naturlig, og ga henne en bred, respektfull vei da hun passerte.

Hun så ikke tilbake mot lobbyen, hun så ikke tilbake på de blinkende politilysene utenfor, og hun sa ikke et ord til om Peyton Caldwell.

Hun åpnet dørene til auditoriet, trådte inn i det varme mørket, og satte seg i det stille midten av rommet.