Uncategorized

Celestine helte champagne på sin yngre søster Amabels tjenestepikeuniform, tvang henne til å løfte ansiktet og truet med aldri å se noen igjen med mindre hun smilte til gjestene.

Jeg dro til eiendommen hans før midnatt.

Célestin fulgte meg.

Ikke av eget valg.

Amabel ble hos meg under beskyttelse.

Hun hadde gått for lenge uten å sove.

Jeg ville ikke tvunget henne til å gå gjennom en ny konfrontasjon.

Arthur åpnet dørene til biblioteket selv.

Sekstito.

Sølvfarget hår.

Rolig ansikt.

For stille.

“Stjernen.”

Jeg passerte foran ham.

“Hvor er Julian?”

Smilet hennes forsvant.

Bra.

“Det var det hun sa til deg.”

Ikke en fornektelse.

Igjen.

I denne familien virket det som om ingen kunne benekte det nødvendige.

“Hvor?”

Arthur helte seg en drink.

“Jeg prøvde å unngå en katastrofe.”

“Prøv igjen.”

Han så på Celestin.

Hun så bort.

Interessant.

Planen hadde startet før fødselen.

Arthur hadde fått vite at Amabel hadde vært gravid fire måneder tidligere.

Kommentar?

Celestine fant et legetimekort i Amabels frakk.

Så konfronterte han henne.

Amabel innrømmet at jeg var faren.

Celestin sa det til Arthur.

Og i stedet for å fortelle meg det, diskuterte de de ulike alternativene.

Et alternativ:

Etter fødselen forlater Amabel huset diskret.

Barn oppdratt et annet sted.

Anonym økonomisk støtte.

Ingen relasjon til Wycliffe.

En annen:

En barnløs fetter, Bellamy, tar gutten under sine vinger permanent.

Han vokste opp elsket.

Behagelig.

Usynlig.

De valgte det andre alternativet.

Jeg stirret på Arthur.

“Du omfordelte sønnen min som en konto.”

Ansiktet hans ble hardt.

“Han ville ha ødelagt forlovelsen.”

“Nei.”

Jeg nærmet meg.

“Du trodde han ville ødelegge datterens posisjon.”

er.

Forskjell.

Arthurs allianse med meg avhang av at Celestine ble fru Wycliffe.

Fødselen av en sønn med hans yngre søster kompliserte alt.

Ikke juridisk.

Ikke automatisk.

Politisk.

De gamle mennene stilte spørsmål.

Hvilken søster hadde Bellamy gitt Wycliffe sitt første barn?

Får Amabel innflytelse?

Ville Julian bli et symbol?

Arthur hatet usikkerhet.

Så han tok barnet med seg.

“Hvor?”

Han forble stille.

Så mumlet Celestine:

“Rosemere.”

Arthur snudde seg brått.

Det var nok.

Rosemere var det tidligere hjemmet til Bellamy-familien ved innsjøen.

To timers kjøring.

Sønnen min var der.

Se mer

Ansvarsfraskrivelse: Denne historien er fiktiv og laget kun for underholdningsformål. Alle navn, karakterer, steder eller hendelser er fiktive eller brukes fiktivt. Ingen virkelig person eller organisasjon er ment å bli fremstilt som.

EM
EMILY

Content published under this byline is prepared by our editorial team, drawing on a mix of original reporting, research, and AI-assisted drafting, with each piece reviewed before publication. Our focus is on delivering clear, accurate, and engaging coverage across the topics our readers care about most.

More From This Author

Stesøsteren min så meg bort på sitt luksuriøse bryllup, smilte som om jeg fortsatt var jenta de hadde kastet ut for mange år siden, og sa: «Du hører ikke hjemme her» — men i det øyeblikket brudgommen ble blek, stirret hun på meg med forbløffet gjenkjennelse og spurte: «Vet du egentlig hvem hun er?» ble

Stesøsteren min så meg bort på sitt luksuriøse bryllup, smilte som om jeg fortsatt var jenta de hadde kastet ut for mange år siden, og sa: «Du hører ikke hjemme…

«Strandhuset er Sarahs konfirmasjonsgave», smilte pappa stolt. De hadde planlagt en stor flyttefest. Jeg sjekket telefonen min da stiftelsen ble aktivert. Sikkerhetskodene endret seg automatisk. Del 1 Det første jeg la merke til var lukten av appelsinskall. Ikke den

«Strandhuset er Sarahs konfirmasjonsgave», smilte pappa stolt. De hadde planlagt en stor flyttefest. Jeg sjekket telefonen min da stiftelsen ble aktivert. Sikkerhetskodene endret seg automatisk. Del 1 Det første jeg…