Bussjåføren, en høy, bredskuldret mann med høy radio, så på henne med ydmykelse og forlegenhet, ikke fordi han frøs, men fordi hun ikke var en kvinne vant til å be om hjelp.

Neste morgen, da en flåte av svarte biler ankom den fattige gaten i Iztapalapa til naboenes store forundring, var Amparos identitet avdekket, men hennes takknemlighet overgikk alt familien Rivas kunne ha forestilt seg. Hun tilbød ikke bare Valeria et fullt universitetsstipend og Sofía en verdig stilling som leder for stiftelsens sosiale tiltak, men sørget også for at bussjåføren som nådeløst hadde ydmyket dem fikk lære en lekse om medmenneskelighet. Den kvelden, da Valeria brukte sine siste 50 pesos på to bussbilletter i stedet for melk, forvandlet hun ikke bare sin egen framtid, men reddet tre liv og beviste at den største rikdommen bor i hjertet hos dem som har minst å gi.