DEL 2
I flere sekunder rørte ingen seg i restauranten.
Den eldre mannen ble sittende på knærne, begge hendene rundt morens fingre som om han var redd for at hun skulle forsvinne hvis han slapp taket.
Mamma stirret ned på ham.
Ansiktet hennes hadde mistet all farge.
“Hva kalte du meg?” hvisket hun.
Mannen svelget.
“Maria Bellini.”
Jeg kjente mammas fingre stramme rundt mine.
Ingen hadde kalt henne det i hele mitt liv.
I Minnesota het hun Mary Russo. På førerkortet hennes, skattemeldingene, konvoluttene fra forsikringsselskapet, bursdagskortene fra naboene—alltid Mary Russo.
Men Bellini hadde vært navnet hennes i Italia.
Et navn hun nesten aldri nevnte.
Mannen reiste seg sakte.
“Mitt navn er John Moretti,” sa han. “Min mor var Elena Moretti.”
Mamma laget en liten lyd.
Ikke helt et gisp.
Ikke helt et ord.
Hun stirret på ham som om restauranten hadde forsvunnet rundt dem.
“Elena?”
John nikket.
“Min mor.”
Mamma presset en hånd mot brystet.
“Elena Moretti fra San Pietro?”
“Ja.”
Det ble en lang stillhet.
Så hvisket mamma, “Hun var min beste venn.”
John lukket øynene et øyeblikk.
Da han åpnet dem igjen, hadde uttrykket hans endret seg. Sjokket var fortsatt der, men nå var det noe mildere under det.
“Jeg vet det.”
Rundt oss knirket stolene mens kundene flyttet seg ukomfortabelt.
Først da virket det som om John husket hvor vi var.
Han kastet et blikk mot Ashley.
Hun sto bak vertinnestasjonen, hendene tett sammenflettet, og så veldig ung og veldig redd ut.
John ropte ikke til henne.
Han gjorde henne ikke flau foran rommet.
Han sa enkelt: «Ashley, vær så snill og be Marco ta over resepsjonen.»
Hun nikket raskt.
“Sjef, jeg—”
“Vi snakkes senere.”
Stemmen hans var rolig.
Det gjorde på en eller annen måte øyeblikket mer alvorlig.
Ashley senket blikket og gikk mot bakgangen.
John snudde seg mot mamma.
“Vær så snill,” sa han. “Kom og sett deg.”
Mamma så på meg.
Jeg hadde sett moren min sliten, bekymret, irritert, underholdt, sta, stolt, og en gang—da broren min Michael giftet seg med sin kjæreste fra college—så glad at hun gråt gjennom hele seremonien.
Jeg hadde aldri sett henne se fortapt ut.
“Vi kan dra,” hvisket jeg.
Hun ristet på hodet.
“Nei.”
Blikket hennes vendte tilbake til John.
“Jeg må forstå.”
John ledet oss mot et lite bord nær kjøkkenet, gjemt ved siden av en murvegg dekorert med svart-hvitt-fotografier av italienske landsbyer.
Først etter at mamma satte seg, la jeg merke til at et av bildene så merkelig kjent ut.
En smal steinvei.
Hvitkalkede hus.
Et kirketårn som reiser seg over oliventrær.
Mamma la merke til det også.
“Det er San Pietro,” hvisket hun.
John nikket.
“Det er det.”
En kelner kom stille med vann.
Mamma la begge hendene rundt glasset sitt, men drakk ikke.
John satt overfor oss.
Et øyeblikk visste ingen hvor de skulle begynne.
Til slutt sa jeg: «Hvordan kjente du henne igjen?»
John så på mamma.
“Fra fotografier.”
“Hvilke fotografier?”
“Moren min beholdt dem.”
Mammas øyenbryn trakk seg sammen.
“Elena hadde bilder av meg?”
“Mange.”
Det overrasket henne.
John hvilte underarmene på bordet.
“Min mor forlot Italia i 1979. Hun kom først til Chicago, og flyttet deretter til Minneapolis etter at hun giftet seg med faren min.»
Mamma nikket sakte.
“Jeg visste at hun hadde familie i Amerika.”
“Hun tilbrakte mesteparten av livet sitt her.”
Noe myknet i mammas uttrykk.
“Er hun gift?”
“Ja. Faren min het Anthony. De var sammen i førtito år.”
Et svakt smil dukket opp.
“Det er jeg glad for.”
John smilte også.
“Hun ville likt å høre deg si det.”
Setningen virket å lande dypt inne i moren min.
Hun så ned på bordet.
“Når døde hun?”
“For tre år siden.”
Mamma lukket øynene.
Jeg rakte ut etter hånden hennes.
Hun klemte min.
“Jeg burde ha funnet henne,” sa hun.
John ristet på hodet.
“Hun prøvde å finne deg.”
Mamma så raskt opp.
“Hva?”
“I flere tiår.”
En rynke dukket opp mellom øyenbrynene hennes.
“Det gir ikke mening.”
John nølte.
“Jeg tror det er flere ting som kanskje ikke gir mening i kveld.”
Mamma lente seg tilbake.
I årevis hadde det vært visse emner hun unngikk.
Italia før Amerika.
Min far.
De første månedene etter at hun ankom Minnesota.
Hver gang et av oss barna stilte for mange spørsmål, smilte hun og sa: «Gamle historier tilhører gamle mennesker.»
Vi lærte til slutt å ikke presse på.
Nå virket det som om de gamle historiene lå ved bordet sammen med oss.
John kastet et blikk mot kjøkkenet.
“Vil du la meg lage mat for deg?”
Mamma blunket.
“Kokk?”
“Du kom hit for middag.”
Til tross for alt, var jeg nær ved å le.
Mamma gjorde det.
Det var mykt og usikkert, men det var det første øyeblikket hele kvelden hvor hun hørtes ut som seg selv.
