“Han sier han ikke kan,” sa Wade til pappa, med hatten i hendene. “Han sier han ikke vet hvorfor. Han sier han er lei seg.”
“Til hvem?” spurte pappa.
Wade så ned i gulvet. “For meg. Han sa jeg skulle si unnskyld. Han sa det ikke til henne.”
Pappa svarte ikke. Men jeg så noe gå over ansiktet hans som jeg vil bære resten av livet.
Ute i helligdommen satt hundre og førti mennesker i sine fine klær. Jeg kikket gjennom dørsprekken. Organisten, frøken Elva, var på sin tredje tur gjennom de samme fire salmene, og skuldrene hennes hadde begynt å synke. Små barn hadde begynt å skli ned fra benker. Noens baby har klaget. Pastor Dale sto foran med bibelen lukket over en finger, og så ut som en mann som ventet på en buss som ikke kom.
Pappa snek seg inn på brudens rom. Han lukket døren mykt.
“Jeg kan være i den lastebilen om to minutter,” sa han. “Jeg vet hvor han er.”
