Jeg stoppet flere meter fra fortauskanten.
Hun snudde seg mot meg.
“Du skal ringe Morrison i kveld.”
“Nei.”
“Du vil tilby dem full refusjon.”
“Nei.”
“Pluss tjue prosent for ulempe.”
“Nei.”
“Du har råd til det.”
“Det spiller ingen rolle.”
Stemmen hennes senket seg.
“Du klarer den fjortende desember.”
Jeg så på henne.
“Nei.”
Hun tok et skritt nærmere.
Jeg husker at jeg la merke til parfymen hennes til tross for kulden.
Jeg husker spenningen i kjeven hennes.
Jeg husker at jeg tenkte hvor merkelig det var at etter tre måneder var det ingenting igjen å forklare.
Eierskapet var blitt forklart.
Kontrakten var forklart.
De forretningsmessige konsekvensene var blitt forklart.
Ingenting var uklart.
Jennifer mente bare at det å ønske noe sterkt nok ga henne et større krav på det enn noen andres samtykke.
Jeg hevet ikke stemmen.
“Lokalet er mitt. Morrison-familien har datoen.”
Jennifer stirret på meg.
Så steg stemmen hennes.
“På en eller annen måte får jeg det lokalet.”
Det som fulgte skjedde raskere enn tanken.
Det var plutselig kontakt.
Jeg mistet balansen.
Hælen min traff fortauskanten.
Gaten strømmet inn i sidesynet mitt.
Jeg hørte noen rope.
Så bremser.
Lyden var enorm.
Etter det brast hukommelsen min i biter.
Kald asfalt.
Ansikter over meg.
Noen knelte i nærheten.
En hånd på nakken min som sjekker etter puls.
En stemme sa: «Frue, kan du høre meg?»
Jeg prøvde å svare.
Ingenting nyttig kom ut.
“Ikke rør deg.”
Sirener ble høyere.
Folk hadde samlet seg nær hjørnet.
Lastebilsjåføren sto flere meter unna, tydelig rystet, og snakket med noen.
Jennifer var ingen steder jeg kunne se.
Ambulansepersonell kom raskt.
En av dem introduserte seg som Williams.
Han fortsatte å snakke til meg mens de stabiliserte meg.
“Sarah, bli hos meg.”
Jeg fokuserte på navneskiltet hans fordi det var lettere enn å fokusere på noe annet.
“Vet du hva som skjedde?”
Jeg klarte den minste bevegelsen.
Han lente seg nærmere.
“Vitner sier at noen dyttet deg. Kjenner du den personen?”
Jeg sa ja.
Uttrykket hans endret seg.
“Ok. Ikke prøv å snakke. Politiet vil snakke med deg senere. Akkurat nå må vi få deg til sykehuset.”
Ambulanseturen føltes både endeløs og umulig kort.
Williams fortsatte å stille meg enkle spørsmål.
Mitt navn.
Datoen.
Om jeg visste hvor jeg var.
Hver gang jeg svarte riktig, sa han at jeg hadde det bra.
Da ambulansedørene åpnet seg igjen, erstattet sterke sykehuslys den mørke byen.
St. Catherines traumeteam ventet.
Alt akselererte.
Personalet beveget seg rundt på båren, ropte ut informasjon og forberedte utstyr.
En lege med grått hår dukket opp ved siden av meg.
“Sarah, jeg er Dr. Mitchell.”
Jeg så på ham.
“Du er alvorlig skadet. Vi må ta deg til operasjon. Forstår du?”
Jeg prøvde å nikke.
Før de flyttet meg bort, var det én tanke som presset seg gjennom alt annet.
“Lokale.”
Dr. Mitchell lente seg nærmere.
“Hva?”
“Jeg eier lokalet.”
Han så forvirret ut.
“Ikke bekymre deg for det nå.”
“Hun ville ha det.”
Uttrykket hans endret seg.
Jeg presset frem de neste ordene.
“Dyttet meg.”
Dr. Mitchell så mot en sykepleier.
“Kontakt administrasjonen. Sørg for at politiet er oppdatert.”
Tester bekreftet at situasjonen var alvorlig nok til å kreve umiddelbar operasjon.
Legene forklarte det de kunne, men medisiner og utmattelse gjorde allerede rommets kanter uklare.
De spurte hvem de skulle kontakte.
“Familie?” sa noen.
Jeg ristet på hodet.
“Nei.”
Ordet kom knapt ut.
“Hvem?”
“Sarah Kim.”
Min advokat.
Det var en kort pause.
Så skrev sykepleieren ned informasjonen.
De begynte å trille meg mot operasjonsstuen.
En anestesilege introduserte seg.
Hun forklarte hva hun ga meg.
“Tell bakover fra ti.”
“Ti.”
Taklysene beveget seg over meg.
“Ni.”
En døråpning passerte.
“Åtte.”
Noen justerte en linje ved siden av sengen.
“Sju.”
Så var det ingenting.
Jeg våknet av maskinlyder.
Myk pipelyd.
Luft som beveger seg gjennom medisinsk utstyr.
Dempede stemmer.
I flere sekunder kunne jeg ikke huske hvor jeg var.
Så ble rommet skarpere.
En sykepleier la merke til øynene mine.
“Velkommen tilbake.”
Jeg prøvde å snakke.
Hun tok forsiktig på armen min.
“Ikke prøv ennå.”
Jeg ble oppmerksom på Sarah Kim som sto nær hjørnet.
Hun snakket lavt med en mann jeg ikke kjente igjen.
Mørk dress.
Merket festet nær beltet hans.
Detektiv.
Sarah Kim la merke til at jeg var våken.
Hun krysset straks rommet.
“Sarah.”
Ansiktet hennes endret seg da hun nådde sengen.
“Takk Gud.”
Jeg så på henne, ute av stand til å svare normalt.
“Sykehuset ringte meg,” sa hun. “Jeg har vært her i flere timer.”
Så nølte hun.
“Det er ting du må vite.”
Jeg stirret på henne.
Hun løftet telefonen, men holdt skjermen forsiktig vinklet mot meg.
Jennifer hadde lagt ut på nettet.
Fotografiet var tatt inne på Riverside Estate.
Jennifer sto i hovedhallen med vinduene bak seg.
Armene utstrakt.
Feire.
