Bonden kaster datteren ut av huset for å gifte seg med en arbeider… Tre måneder senere kom han tilbake og reddet ranchen. Camila Alvarado hadde

Sakte, men sikkert begynte ryktet å gå i dalen: Datteren til Don Ernesto og hans tidligere formann hjalp de små gårdene med å overleve tørken som hadde rammet Jalisco det året.

KAPITTEL 2: Mørke skygger over Rancho Los Mezquites

Mens Camila og Mateo bygde opp sitt nye liv stein for stein, begynte fundamentet på Rancho Los Mezquites å sprekke.

Don Ernesto Alvarado var en mann av den gamle skolen. Han trodde at frykt var det samme som respekt, og at tradisjon betydde å aldri endre kurs. Da han sparket Mateo og kastet ut datteren sin, mistet han ikke bare familien sin; han mistet de to eneste personene som turte å fortelle ham sannheten.

Den nye formannen han ansatte, en forfengelig mann ved navn Ramiro, brydde seg bare om å behage Don Ernesto. Han skjulte at brunnen i det østlige området var i ferd med å gå tørr, og han overså tegnene på en alvorlig infeksjon i kveget. Samtidig hadde tørken det året blitt den verste på tre tiår.

Da tre måneder var gått, var statusen på Los Mezquites kritisk. Mer enn femti kuer var døde, avlingene svisnet på markene, og banken i Guadalajara hadde sendt sitt siste varsel før tvangssalg.

Don Ernesto satt alene i sin store, mørke stue. Veggene, som en gang bar bildene av hans smilende datter, var nå tomme og mørke. Han prøvde å fylle glasset med tequila, men hendene hans skalv. Stoltheten hans – det eneste han hadde igjen – smakte bittert som galle.

En ettermiddag kom bankens representant, Licenciado Treviño, kjørende opp den støvete veien i sin svarte bil.

— Don Ernesto, sa Treviño mens han la en tykk mappe på det tunge trebordet. — Lånet ditt på fire millioner pesos har forfalt. Hvis du ikke kan stille med en fullstendig refinansieringsplan og en godkjent garanti innen i morgen tidlig, vil Los Mezquites bli lagt ut på tvangsauksjon.

Don Ernesto slo knyttneven i bordet. — Dette er min jord! Min far bygde denne gården med sine egne hender! Ingen bank i Mexico by skal ta den fra meg!

— Jorden er din, Don Ernesto, men pengene er bankens, svarte Treviño kaldt. — Og uten en faglig vurdering fra en sertifisert agronom som kan garantere at gården kan reddes, har jeg ingen mulighet til å stanse prosessen. Det finnes bare én person i denne regionen som banken stoler på til å gjøre en slik vurdering på så kort tid.

— Hvem? brølte Don Ernesto.

Treviño så på den gamle mannen med et streif av medlidenhet. — Din datter, Camila Alvarado.

KAPITTEL 3: Tilbakekomsten

Dagen etter, nøyaktig nitti dager etter at hun ble kastet ut, rulle en støvete pickup opp foran jernporten til Rancho Los Mezquites.

Porten, som en gang skilte Camila fra hennes fortid, sto nå på vid gap.

Solen stekte fra en skyfri himmel over Tepatitlán. Markene var gule og tørre, og luften luktet av støv og tørket gress. Don Ernesto sto ute på gårdsplassen, akkurat der han hadde stått tre måneder tidligere. Men han så ikke lenger ut som den mektige rancheroen som dikterte alt rundt seg. Skuldrene hans var krumme, hatten var skjev, og ansiktet bar preg av søvnløse netter og dyp desperasjon.

Kjøretøyet stanset. Døren åpnet seg, og Camila steg ut.

Hun hadde ikke på seg den hvite brudekjolen fra de sivile arkivene lenger. Hun bar en enkel, solid jeans, en lys bomullsskjorte med oppbrettede ermer og arbeidsstøvler. Ved siden av henne steg Mateo ut. Han bar på en mappe med dokumenter og et vannmålingsapparat.

Don Ernesto stivnet. Han så på datteren sin, så på Mateo, og ordene satte seg fast i halsen på ham.

— Hva gjør dere her? spurte Don Ernesto med en stemme som forsøkte å være streng, men som sprakk i enden. — Har dere kommet for å le av meg?

Camila gikk rolig mot sin far. Hun stoppet noen skritt unna ham. Det var ingen hat i øynene hennes, men det var heller ingen ydmykhet. Hun så på ham med den samme roen som Mateo hadde lært henne å finne.

— Vi er ikke her for din skyld, fatter, sa Camila lavt. Stemmen hennes var klar og bar gjennom den varme vindpustet. — Vi er her for gården. Og fordi banken ba meg vurderer om Los Mezquites har en fremtid.

— Gården er min! brølte Don Ernesto uvilkårlig. — Jeg trenger ikke hjelp fra… fra en arbeider!

Mateo sa ingenting. Han bare snudde seg rolig mot markene og begynte å pakke ut utstyret sitt for å teste fuktigheten i jorden ved vannreservoaret. Hans stillhet var mer knusende enn noe svar.

— Hvis du ikke vil ha hjelp, fatter, sa Camila og snudde seg mot bilen, — så kan du signere over papirene til banken i dag. Da vil Los Mezquites bli stykket opp og solgt til eiendomsspekulanter fra Guadalajara før uken er omme. Da er historien til Alvarado-familien over.