«Jeg har allerede snakket med en advokat», sa hun. «Hvis du prøver å ta Regina fra meg, kommer jeg til å si at du nesten aldri er hjemme. At du lar meg gjøre alt alene.»

Hektor reiste seg.

– Det forklarer ikke blåmerket.

– Det var en ulykke.

– En ulykke kan ikke skjules under en genser.

Doña Carmen knipset med tungen.

– Å, vær så snill. Før korrigerte mødre barna sine, og ingen lagde så mye oppstyr. Nå vil de rapportere hva som helst.

Hector så på henne med avsky.

– Er det å korrigere noen som dytter en jente mot et klesskap?

Marisol knyttet kjeven sammen.

«Jeg presset henne ikke på den måten. Hun overdriver. Hun er akkurat som deg, dramatisk, følsom, og vil alltid at alle skal skjemme henne bort.»

Før Hector rakk å svare, kom sosialarbeideren inn. Hun het Mariana Ayala. Hun bar en mappe, stemmen hennes var rolig, og blikket hennes var urokkelig.

– Jeg må snakke med Regina når hun våkner. Det vil også bli tatt bilder av skaden.

Marisol gikk frem.

– Jeg gir ikke tillatelse til noe som helst.

Mariana så på henne uten å miste fatningen.

— Den mindreårige ankom i følge med faren sin, som allerede har godkjent undersøkelsen. Videre har jenta, i henhold til protokollen, rett til å uttrykke hva hun opplevde.

– Hun er åtte år gammel, sa Marisol. Hun vet ikke hva hun sier.

– Det er nettopp derfor vi må lytte nøye til henne.

Doña Carmen gikk bort til Hector og snakket lavt til ham, selv om alle hørte henne.

– Ikke ødelegg huset ditt på grunn av et raserianfall. Barn glemmer det. Scener gjør ikke det.

Hectors mobiltelefon vibrerte.

Det var en beskjed fra fru Elvia.

«Beklager at jeg forstyrrer meg, gutt. Kameraet mitt er rettet mot inngangen din. I går hørte man Regina skrike. Jeg så også Marisol gå ut og la henne være alene i nesten tre timer. Jeg har videoen.»

Hector leste meldingen to ganger.

Han så opp på Marisol.

– Hvor var du i går fra klokken 19 til 22?

Hun ble hvit.

– Jeg dro til supermarkedet.

—Doña Elvia har video.

Doña Carmen grep datteren sin i armen.

– Ikke svar.

Men det var for sent.

Regina åpnet øynene. Hun så moren sin og gjemte seg bak puten.

Sosialarbeideren la merke til gesten.

– Regina – sa han forsiktig – vil du at moren din skal være til stede mens vi snakker?

Jenta ristet på hodet.

Marisol nærmet seg.

– Fortell henne sannheten, Regina. Ikke vær slem.

Jenta begynte å gråte.

– Mamma sa at hvis jeg snakket, kom hun til å sende meg til en dame der de låser inne barn som lager bråk.

Hector kjente gulvet bevege seg under seg.

Men Regina var ikke ferdig.

– Han sa også at jeg ikke var den første jenta som hadde ødelagt livet hans.

Stillheten senket seg tungt.

Doña Carmen lukket øynene.

Marisol så panisk på moren sin.

Og Hector forsto at kuppet ikke var den eneste hemmeligheten som var skjult i den familien.

Mariana krevde at Marisol og Doña Carmen skulle forlate rommet. Marisol protesterte og ropte at hun var moren, at ingen kunne behandle henne som en kriminell, at det hele var en overdrivelse. Men da to vakter dukket opp i gangen, måtte hun trekke seg tilbake.

Før han dro, så han på Regina med en hardhet som knuste Hectors hjerte.

Jenta krøllet seg sammen til en ball.

«Hun er borte nå», hvisket han. «Jeg er med deg.»

Mariana ventet noen minutter. Hun ga Regina vann og forklarte at ingen kom til å straffe henne for å fortelle sannheten.

– Regina, vet du hvem den andre jenta var?

Regina klemte teddybjørnen sin.

– Jeg vet ikke. Men en gang hørte jeg mamma gråte på badet. Bestemor sa til henne: «Den jenta finnes ikke lenger, du signerte, og det er alt.» Mamma sa: «Men Regina ser på meg på samme måte som Daniela gjorde.»

Hector var stivnet.

– Daniela?

Regina nikket.

– Mamma sa at på grunn av Daniela mistet hun stipendet sitt, mistet ungdommen sin, og måtte leve som om ingenting hadde skjedd. Jeg trodde hun snakket om meg, men nei.

Hector hadde aldri hørt det navnet. I løpet av de 11 årene forholdet deres hadde Marisol aldri nevnt en annen datter, en adopsjon, et tidligere svangerskap eller noe sånt.

På den andre siden av gangen kranglet Marisol i telefonen.

– Mamma, jeg sa jo at de papirene måtte forsvinne … Nei, Hector vet ikke om Daniela … Selvfølgelig vet han ikke det!

Hector følte et stik i intuisjonen. Han ringte søsteren sin, Lucia.