– Mamma, snakk foran meg og si til datteren min igjen at hun må kjøpe din hengivenhet.

Og ingen kunne tro hva som skulle skje…

DEL 2

Doña Renata dukket opp på skjermen iført en blomstrete kappe og med håret oppsatt, som om samtalen hadde vekket henne fra en uskyldig drøm.

Bak henne sto Don Arturo, Daniels far, og rettet på brillene sine og presset munnen sammen.

«Daniel, sønn, det er på tide å sove», sa Renata. «Hvilket drama nevner du nå?»

Daniel smilte ikke.

– Valeria pakket inn den bærbare datamaskinen sin for å gi den til Mateo i gave.

Renata var ikke overrasket.

Det var det første slaget.

«Å, for en nydelig jente», sa hun med en ro som fikk Lucia til å vende seg i magen. «Hun forsto endelig at det ikke bare handler om henne.»

Valeria gjemte seg bak moren sin.

Daniel knyttet kjeven sammen.

– Sa du til henne at hun måtte gi opp?

– Jeg forklarte henne at en ni år gammel jente ikke trenger en så dyr datamaskin. Mateo vil også ha en. Og Karla har ikke råd til å kjøpe en til ham.

Karla var Daniels yngre søster, Mateos mor. Ifølge Renata hadde hun alltid vært «mer delikat», «mer følsom» og «mer trengende» siden hun var barn.

Daniel, derimot, hadde vært den sterke.

Den som kunne jobbe mens han studerte.

Den som kunne betale for sine egne ting.

Den som kunne låne ut penger.

Den som aldri burde klage.

I årevis hadde den frasen hjemsøkt ham:

«Daniel kan gjøre det.»

Derfor betalte Daniel foreldrene sine 13 000 pesos i måneden «for å hjelpe dem med utgifter».

Han satte også inn 8000 pesos på Karlas konto «mens hun holdt på å etablere seg».

Jeg betalte 4400 pesos for Mateos svømme- og fotballtimer.

Og det dekket fortsatt 3600 pesos av familiens telefonabonnement som Renata aldri ville gi opp.

29 000 pesos per måned.

I årevis.

Lucía hadde diskutert det med ham mange ganger. Ikke av egoisme, men fordi enhver hjelpende handling ble en forpliktelse. Hver tjeneste åpnet døren til en annen. Hver «bare denne ene gangen» endte opp med å bli hver måned.

Men Daniel sa alltid:

– De er familien min, Lu. Jeg vil ikke ha noen krangler.

Helt til de berørte Valeria.

«Jeg spurte ikke om Mateo elsket henne», sa Daniel og så inn i kameraet. «Jeg spurte om du fortalte datteren min at hvis hun ikke ga fra seg den bærbare datamaskinen sin, kunne hun ikke kalle deg bestemor lenger.»

Renata løftet haken.

– Jeg sa til ham at hvis han vil tilhøre denne familien, må han lære å dele.

Lucía hadde lyst til å rive telefonen fra ham.

Daniel tok et dypt pust.

– Nei. Det du gjorde var å true en jente med å ta fra henne kjærligheten for å få noe ut av henne.

«Ikke overdriv,» avbrøt Arturo. «Moren din ville bare lære bort verdier.»

«Verdier?» la Daniel ut en tørr latter. «Er det å manipulere en ni år gammel jente å lære verdier?»

Renatas ansiktsuttrykk forandret seg. Hun stivnet.

– Daniel, ikke snakk sånn til meg. Vi er foreldrene dine.

– Og hun er datteren min.

Stillheten ble tung.

Valeria så på faren sin som om hun så på en annen mann bli født.

«Mamma,» fortsatte Daniel, «du gjorde hva du ville med pengene mine. Du gjorde hva du ville med tålmodigheten min også. Men ikke med datteren min.»

Renata blunket.

– Pengene dine? Nå skal du kaste bistanden i ansiktet på oss?

– Nei. Jeg skal slutte å gi det.

Don Arturo ble med.

– Sønn, ikke vær impulsiv.

– Han er ikke impulsiv. Det er sent.

Daniel la på.

Den kvelden, etter at Valeria sovnet mens hun holdt den bærbare datamaskinen sin, åpnet Daniel stolen sin fra spisebordet.

Lucia satte seg ned ved siden av ham uten å si noe.

En etter en kansellerte han de automatiske innskuddene.

13 000.

8000.

4400.

3600.

Da det var over, stirret han på skjermen.

«29 000 pesos i måneden», sa hun lavt. «Og de ville fortsatt ta fra datteren min det eneste som var hennes.»

Lucia tok hånden hans.

– Du gjorde det rette.

Men dagen etter var det Mateos bursdag.

Og den bærbare datamaskinen kom aldri.

Heller ikke penger.

Klokken 09:34 la Karla ut et bilde på Facebook av Mateo som gråt foran en superheltkake.

Teksten lød:

«I dag lærte sønnen min at i noen familier verdsettes egoistiske barn mer enn søskenbarn som bare ville være lykkelige. Broren min, Daniel, bestemte seg for å ødelegge Mateos bursdag på grunn av datterens innfall. Det gjør vondt å se hvordan folk forandrer seg når de har penger.»

Lucia leste publikasjonen med skjelvende hender.

Valeria ble merket av en tante.

En 9 år gammel jente.

Kommentarene startet nedenfor.