– Laura, vær så snill… Faren min… Han overbeviste meg om at det bare var en spøk, en lærepenge for at vi holdt Sofía unna ham. Han sa at det bare ville svi litt, at det var ufarlig! Jeg sverger på at jeg ikke visste at det var et kjemikalie!

– En spøk? skrek hun lavt, og lot raseriet skinne gjennom. – Du visste at det lå en pakke i bilen din i tre dager. Du visste at faren din hatet meg fordi jeg nektet å la ham skade datteren vår igjen. Og du valgte ham fremfor oss.

– Det var ikke det jeg…

– Du er ferdig, Iván, avbrøt hun ham med absolutt fasthet. – Hvis du ikke drar herfra nå, skal jeg sørge for at politiet henter deg. Og når vi kommer hjem, vil du aldri mer få se verken meg eller Sofia.

Før Iván rakk å svare, kom en av etterforskerne bort til dem med en bærbar PC i hånden. Han kastet et blikk på Iván, før han så på Laura.

– Fru Mendoza? Vi har fått gjennomgått overvåkingskameraene fra nabohuset som har utsikt mot oppkjørselen deres. Dere må se dette.

Laura fulgte betjenten til et rolig hjørne av korridoren. På skjermen spilte de av en video datert kvelden før julaften, klokken 02:14 om natten.

Bildet viste Iván som listet seg ut av huset i mørket, iført jakke og lue. Men det som fikk blodet til å fryse til is i Lauras årer, var hvem som sto ved porten og ventet på ham.

Det var ikke Ernesto.

Det var Iváns søster, Clara – kvinnen som hadde krevd at Laura skulle «tilgi og glemme» familiens tradisjoner, og som åpent hadde sagt at Laura ikke hørte hjemme i familien deres. På videoen så man tydelig hvordan Clara overrakte den grønne esken til Iván, mens hun ga ham instruksjoner og klappet ham oppmuntrende på skulderen, som om de utførte en helt normal ærend.

Etterforskeren lukket lokket på laptopen.

– Dette er ikke bare et forsøk på å skade deg, fru Mendoza. Dette er et organisert overgrep fra flere familiemedlemmer. Svigerfaren din beordret det, svigerinnen din leverte det, og mannen din slapp det inn i huset.

Laura så tilbake på Iván, som nå ble ført bort av de to betjentene etter at hun hadde nikket bekreftende til politiet.

Da døren til sykehusavdelingen lukket seg bak dem, visste Laura én ting med absolutt sikkerhet:

Krigen var ikke over. Den hadde akkurat begynt. Og denne gangen skulle hun sørge for at hele imperiet deres brant til grunnen.