«Da foreslår jeg at du finner deg en jobb, Clarissa,» sa jeg rolig. «For fra og med i dag betaler jeg ikke en eneste krone for livsstilen deres.»
Andrew stirret på papirene. Han skjønte at han ikke hadde noen valg. Signerte han ikke, ventet fengsel. Med skjelvende hender tok han pennen fra skrivebordet mitt og satte signaturen sin nederst på arket.
Da de gikk ut av huset mitt tyve minutter senere, så de ikke lenger ut som det vellykkede paret fra ballsalen. De så ut som to fremmede som akkurat hadde tapt alt fordi de undervurderte hvem de sto overfor.
Evelyn smilte svakt og ryddet sammen papirene. «Hva gjør du nå, Martha?»
Jeg gikk bort til vinduet og så ut over Michigan-sjøen. Solen skinte sterkt over det blanke vannet, og for første gang på mange år føltes luften helt ren.
«Nå,» sa jeg mykt, «skal jeg ta med barnebarnet mitt ut og spise en ordentlig, varm frokost. Og så skal vi planlegge fremtiden hans.»
