Et år senere møttes vi igjen for å feire mammas bursdag.
Denne gangen måtte ingen utelates.
Den erfaringen lærte meg noe viktig.
Jeg hadde lenge trodd at kjærlighet betydde å fikse hvert problem, betale hver regning og redde familien min hver gang jeg ble kalt.
Men kjærlighet uten grenser ender opp med å bli til bitterhet.
Jeg straffet ikke moren min for å nekte å reparere brunst.
Jeg sluttet rett og slett å støtte et hushold som hadde bestemt at barna mine ikke var velkomne ved bordet deres.
Hvis det virkelig var hans hjem, var tiden inne for at det også skulle bli hans ansvar.
