Alle i palasset visste at Sheikh Idris straffet feil uten å nøle, så da han fant en ung tjenestepike sovende på sitt private kontor, holdt selv vaktene pusten.
Døren hadde åpnet seg uten forvarsel, og luften inne på kontoret virket å bli hard rundt dem.
Sollyset strømmet inn gjennom de høye glassvinduene, berørte det svarte marmorskrivebordet, de gyldne hyllene og krystallglassene som var polert til de reflekterte lysekronene over. Alt i Sheikh Idris Al-Mansours private kontor så kontrollert, dyrt og urørt ut.
Alt unntatt den unge kvinnen som sov ved pulten hans.
Kinnet hennes hvilte på de foldede armene, det brune håret hadde falt løst fra knuten, og en av hendene hennes holdt fortsatt en rengjøringsklut som om hun hadde kjempet mot søvnen til siste sekund. Ved siden av albuen lå en liten notatbok, halvveis skjult under en bunke dokumenter, sidene bøyd av å ha blitt åpnet for mange ganger.
Vakt Marcus trådte straks frem.
“Sir, vi kan fjerne henne med en gang.”
Tjenestepiken rørte på seg ved lyden, men hun våknet ikke.
Sheikh Idris stirret på henne i stillhet. Ansiktet hans var kaldt, ulestelig, og i et fryktelig øyeblikk trodde Marcus at den unge kvinnens liv i palasset var over.
“Hvem slapp henne inn her?” spurte Idris.
Den andre vakten, Daniel, senket stemmen. “Victor tildelte henne denne etasjen, Deres Høyhet.”
Navnet fikk den sovende jentas fingre til å stramme grepet rundt stoffet.
Den lille bevegelsen stoppet Idris mer enn svaret gjorde.
Han hadde sett frykt før, den typen folk bar åpent når de sto foran makten, men dette var annerledes. Denne jenta var redd selv i søvne.
Først da la han merke til kanten av notatboken.
Han rakte sakte etter den, med intensjon om å flytte den bort fra papirene, men en barns ujevne håndskrift fanget blikket hans før han rakk å lukke den.
“Elena, ikke glem medisinen min.”
Sheikens strenge uttrykk endret seg så vidt at bare Daniel la merke til det.
Hun het Elena Moreau, selv om de fleste av de øverste ansatte kalte henne «den nye tjenestepiken» som om navn var privilegier forbeholdt rike folk. Tidligere den morgenen hadde Victor Hale, palassets driftsleder, irettesatt henne i servicegangen fordi øynene hennes så slitne ut mens hun bar et brett med sølvkopper.
“Hvis du kollapser, kollapser du etter vakten din,” hadde han hvisket med et polert smil. “Det er ti jenter som venter på jobben din.”
Elena hadde nikket, for folk som trengte arbeid lærte å senke blikket før de lærte å forsvare seg.
Nå sov hun i det ene rommet hvor ingen feil var tilgitt.
Idris bladde om enda en side i notatboken. Det var tall skrevet i nøye kolonner, små betalinger krysset ut, bussbilletter, klinikkdatoer, og ved siden av dem en barnetegning av en tynn gutt som holdt en oksygenmaske. Avisen luktet svakt av såpe og sykehusdesinfeksjon.
Før Idris rakk å lese mer, våknet Elena.
Hun løftet hodet for raskt, så den hvite kappen foran seg, og veltet et glass vann med den skjelvende hånden.
“Deres Høyhet,” hvisket hun, ansiktet mistet farge. “Beklager. Jeg er så lei meg.”
Hun grep kluten og prøvde å tørke vannet, men fingrene skalv så mye at hun bare spredte den utover marmoren.
“Jeg mente ikke å sitte,” sa hun, stemmen brast. “Jeg kom for å rydde etter møtet, og jeg skulle bare hvile føttene i ett minutt. Vær så snill, ikke spark meg.”
Marcus så bort, ukomfortabel.
Idris myknet ikke ennå. “Du sov på mitt private kontor i arbeidstiden.”
Elena senket hodet. Tårer samlet seg i øynene hennes, men hun tvang seg til å snakke tydelig.
“Ja, Deres Høyhet. Det var min feil. Men vær så snill, ikke straff de andre jentene. Victor fikk dem til å gi meg nattevaktene sine fordi de også trengte kontanter, og jeg gikk med på det fordi brorens klinikk ringte igjen. Hvis noen må klandres, skyld på meg.”
Vaktene utvekslet et blikk.
Det var det første modige hun hadde sagt, og det kostet henne all styrke hun hadde igjen.
Idris så på henne lenge. For mange år siden hadde moren hans, dronning Amira, fortalt ham at palasset en dag ville teste hjertet hans mer enn motet. Han hadde ikke forstått henne da. Han hadde vært ung, stolt, og sikker på at disiplin var det samme som rettferdighet.
Nå, stående over en livredd tjenestepike som prøvde å beskytte andre mens hun knapt sto selv, forsto han plutselig.
Han løftet hånden, og Marcus beveget seg frem igjen, i troen på at kommandoen endelig hadde kommet.
“Ikke rør henne,” sa Idris.
Rommet ble stille.
