Så la han en kontrakt på skrivebordet.

– 65 000 pesos per måned. Full helseforsikring for deg og Camila. Spesialister i respirasjon, medisiner og en støtteavdeling mens dere jobber hos meg.

Julians syn ble tåkete.

Med det sagt kunne Camila puste. Hun kunne sove. Hun kunne leve uten at hver hoste føltes som et farvel.

– Hva er haken?

Regina lente seg mot ham.

– I seks uker skal livet ditt være mitt. Du skal ikke snakke om ulykken min. Du skal ikke stille spørsmål. Du skal ikke vise meg noen medfølelse.

– Og hva om jeg sier nei?

– Gå tilbake til rengjøring av gulv.

Julian så på den mektigste kvinnen i tårnet. Bak de kalde øynene hennes var det ren frykt.

– Jeg begynner i dag.

Regina smilte knapt.

– God avgjørelse.

Det Julián ikke visste var at denne avgjørelsen ville redde Camila.

Jeg visste heller ikke at Reginas ulykke ikke hadde vært en ulykke.

Og ingen kunne tro hva som skulle skje.

DEL 2

To dager senere byttet Julian ut den blå uniformen sin med en mørk, skreddersydd dress.

Han så ikke ut som en livvakt eller en sjåfør. Han så ut som en mann strategisk plassert slik at ingen skulle legge merke til at Regina Montes knapt kunne stå oppreist etter 40 minutter.

I starten var forholdet deres et daglig sammenstøt.

«Kjør saktere», beordret Regina fra baksiden av lastebilen.

– Gatene i Santa Fe ser ut som kratere, frue. Jeg er ikke en tryllekunstner.

– Jeg betaler ham for å løse dette.

– Og jeg trenger at du slutter å late som om det ikke gjør vondt.

Regina hatet det.

Hun hatet at Julian la merke til når hun klemte kjeven, når beina hennes sovnet, eller når medisinen gjorde henne kvalm.

Ingen i hennes verden turte å se henne som skjør.

Julian, ja.

En kveld, etter en middag med investorer i Polanco, ankom Regina toppleiligheten sin, tok tre skritt og kollapset.

Julian fanget henne før hun traff gulvet.

«Slipp meg,» sa hun gjennom sammenbitte tenner. «Jeg kan gå.»

– Seriøst, han kan ikke det.

– Ikke bruk det ordet mot meg.

– Ikke fall med meg da.

Han løftet henne forsiktig opp. Det brant i kneet hans, men han slapp ikke taket.

Regina skalv i rommet. En knokkel fra korsettet hennes hadde satt seg fast i et arr.

«Du må åpne den», hvisket han. «Nå.»

Julian nølte.

– Han får en dollar.

– Det gjør allerede vondt.

Han slapp metallspennen. Regina gispet og hvilte pannen mot skulderen hans.

For første gang var hun ikke en fryktet administrerende direktør.

Hun var en kvinne som hadde tilbrakt måneder alene, og skjult smerten sin bak møter, kontrakter og umulige hæler.

Julian ble stående stille til hun kunne puste bedre.

Da han reiste seg, falt en tegning ut av vesken hans.

Regina tok den.

Hun var en jente med fletter som holdt en lilla ballong ved siden av en mann i blå uniform.

– Camila?

-Ja.

– Har lungelegen sett henne ennå?

– I morgen. Folkene hans fikk avtalen.

Regina ga ham avisen tilbake.

– Hun jobber ikke på søndager. Ta henne med til Chapultepec Park.

Julian hevet et øyenbryn.

– Jeg trodde livet mitt var hans i seks uker.

– Ikke vær en klovn, herr Rivas.

Han smilte.

– God kveld, fru Montes.

Hun korrigerte ham uten å se på ham.

– Regina. Når vi er alene, si Regina.

Den lille, nesten usynlige tilliten vokste.

Men noen andre så også på henne.

Bruno Salvatierra hadde vært ved Reginas side i 11 år. Han kjente hemmelighetene hennes, timeplanene hennes, legene hennes, tausheten hennes og fiendene hennes.

Han visste også at styret ville betale et hvilket som helst beløp for bevis på at Regina ikke lenger kunne lede Grupo Montes.

Og Bruno var sulten på makt.

Muligheten oppsto under en forretningsgalla på Chapultepec-slottet.

Regina hadde smilt i timevis og hilst på guvernører, forretningsfolk og bankfolk. Julián var alltid to skritt unna, som en skygge.

Plutselig grep hun et glass for hardt.

Julian forsto.

Beina hans sviktet ham.

Mauricio Aranda, visepresident i rådet, møtte sammen med to advokater.

– Regina, du ser sliten ut. Kanskje det er på tide å snakke ærlig om helsen din.

Hun prøvde å svare, men kroppen hennes ville ikke adlyde.

Julian kom straks nærmere.

– Fru Monterrey, investorer i Monterrey trenger en underskrift snarest.

Han tilbød henne armen sin.

Regina la hånden sin på ham, og hele vekten hennes falt på ham.

«Ikke slipp meg», mumlet hun knapt.

– Ikke en sjanse.

Han ledet henne til et privat rom. Så snart døren lukket seg, falt Regina på kne.

«Jeg kan ikke føle beina mine», sa hun, livredd. «Hvis det kommer bilder, vil de ødelegge meg.»

Julian tok ut medisinene sine og ringte legen.