Alejandro gikk inn i Zapopans hus med en koffert i hånden. Forretningsreisen hans var over tidligere enn forventet, og han bestemte seg for å ikke fortelle noen. Han ville overraske kona si. Overraskelsen kom tilbake til ham. Fra gangen så han Patricia holde en liten gryte på morens seng. Teresa, 78 år, lå på en pute og klarte ikke å reise seg raskt etter et slag hun hadde fått for fire måneder siden. Den oransje kraften hadde dynket teppet, nattkjolen hennes og rosekransen hun bar rundt halsen. I tillegg til skapet, Rosalía, kvinnen som hjalp til med å vaske huset, tre dager i uken. Hun hadde holdt hendene for munnen og øynene hennes var fulle av tårer. Alejandro slapp kofferten sin. “Mamma, skadet du deg?” Teresa prøvde å skjule hendene under lakenet.
“Ok, baby. Ikke bekymre deg.” Patricia lo. “Ok, baby. Ikke bekymre deg.” Patricia satte gryten på bordet. “Fordi siden du kom, har du behandlet deg selv som et hotell. Hun ville ha frokost på sengen, hun ville at Rosalía skulle følge henne på badet, hun ville bestemme menyen. Noen må lære deg det her, for siden du kom, har du behandlet deg selv som et hotell.” Alejandro så den våte sengen. “Du, jeg føler verre enn sinne: skam. I flere uker hadde han hørt slike forklaringer. Patricia sa at Teresa overdrev, at hun skjulte medisinen sin. Hun motsto møblene. Hun prøvde å ordne møblene. Hun prøvde å motstå møblene. Hun prøver å forhandle med Rosalía for å beholde jobben sin. Alejandro ønsket å tro på sin kone. Selv den gamle sykepleieren fant et blåmerke på Teresas hånd.
Selv om de seks smertestillende var borte. Selv da moren tryglet henne, nesten gråtende, og ikke ville gå mer. “Patricia, sa han, er det over?” “La oss ikke snakke om dette,” sa hun. “Jeg har et spørsmål til deg.” “Jeg har en mor som manipulerer meg,” begynte Rosalía å gråte. Patricia snudde seg mot henne. “Ikke tenk på det,” sa hun. “Om hva?” “Du må forstå at det finnes folk som må forstå at det finnes grenser,” fortsatte han. Alejandro nærmet seg sengen og satte seg mellom Patricia og moren hennes. “Du har rett,” sa hun, øynene fulle av forakt. “Lucía etterforsker forbrytelsene begått mot sårbare personer,” sa Patricia, ansiktet hennes ble dystert. “Hun sa, hun fortalte en aktor etter tre uker, at hun en gang hadde fortalt meg om en medisinsk rapport angående Teresas uforklarlige skader.
Hun visste heller ikke at Alejandro hadde tatt moren hennes med til et skiftekontor for å bekrefte ønsket om å bli i dette huset, et hus han eide før ekteskapet, og at ingen fikk tvinge henne til å signere noe. Hun visste heller ikke at han noen gang hadde bedt henne snakke før.” Patricia satte seg ned. “Ikke snakk mer!” Alejandro rakte opp hånden. “Ikke tru meg mer.” “Nå vil du stole mer på den rette personen enn på din kone?” “Jeg kommer til å tro på bevisene,” sa hun. Patricia stivnet. “Hva?” Alejandro så på farens maleri som hang foran sengen hans. Han trykker så forsiktig på en liten knapp bakerst i rammen. Et svakt lys glitret. Det tok henne to sekunder å forstå. “Nei…” Teresa åpnet øynene. Alejandro holdt blikket festet på sin kone.
“Mamma ga meg et samtykkebrev til å installere et kamera etter at jeg ble skadet,” sa han. “Du må forstå at noen må forstå at det finnes grenser,” sa Rosalía. “Jeg har et spørsmål til deg.” “Kan du snakke med meg?” “Du kan snakke med meg, du trenger ikke snakke med meg,” sa Rosalía, øynene fulle av forakt. “Lucia etterforsker forbrytelser begått mot sårbare personer,” sa Patricia, ansiktet hennes ble dystert. “Jeg fortalte ham om noe før, hun snakket en gang med ham om å ha en medisinsk rapport angående Teresas uforklarlige skader. Hun visste heller ikke at Alejandro hadde tatt moren hennes med til et skiftekontor for å bekrefte ønsket om å bli i dette huset, et hus han eide før ekteskapet, og at ingen fikk tvinge henne til å signere noe. Hun visste ikke at Alejandro noen gang hadde tatt moren hennes med til et skiftekontor for å bekrefte sitt ønske om å bli i dette huset, et hus han eide før ekteskapet, og at ingen fikk tvinge henne til å signere noe. Hun visste ikke hva som ville skje videre. Rosalía nærmet seg sakte Teresa. “Beklager, frue,” ba hun. “Beklager at jeg ikke snakket med deg før.” Patricia satte seg ned. “Hold kjeft!” Alejandro rakte opp hånden. “Ikke tru meg mer.” “Nå vil du stole mer på den rette personen enn på din kone?” “Du kan snakke med meg, du trenger ikke snakke med meg, du trenger ikke snakke med meg,” sa Rosalía, øynene fulle av forakt. “Du kan snakke med meg, du trenger ikke
