«Det Deres Ære ser på,» sa Nadia med en stemme så rolig at den skar gjennom rommet som et knivblad, «er det originale, tinglyste skjøtet fra for tre år siden. Samt korrespondansen fra bestefarens advokat. Bestefar overdro ikke bare bruksretten til min klient. Han overførte hele eiendommen direkte til henne som et særeie, utenom boet.»

Bria spratt opp fra stolen sin. «Det er løgn! Bestefar var ikke ved sine fulle fem! Mor sa at han var—»

«Frøken Mercer, sett deg ned før jeg kaster deg ut for forakt for retten,» avbrøt dommer Kesler tørt.

Advokaten deres fektet febrilsk med papirene sine. «Deres Ære, min klient var ikke klar over eksistensen av dette skjøtet. Vi trodde at—»

«Klienten din var i høyeste grad klar over det,» avbrøt Nadia igjen, og skjøv ennå et dokument over skranken. «Det andre dokumentet i konvolutten viser at saksøkers mor – min klients egen mor – ved tre anledninger har forsøkt å forfalske bestefarens underskrift for å omstøte skjøtet etter hans død. E-postene på skjermen viser at hun eksplisitt ba saksøker Bria Mercer om å tie om skjøtet og presse min klient ut før sannheten kom for en dagen.»

Tausheten som fulgte var knusende.

Far snudde seg sakte og stirret på mor. Mor trakk seg sammen i stolen, helt likblek i ansiktet, uten å klare å møte verken ektemannens eller dommerens blikk.

Bria så desperat fra mor til advokaten sin. Smilet hennes var helt borte. De spisse skoene hun var så stolt av, sto nå helt stille på det slitte linoleumsgulvet.

Dommer Kesler tok av seg brillene og la dem sakte ned på skrivebordet.

«Dette booppgjøret er herved avvist,» sa dommeren med en stemme som ristet av innestengt harme. «Eiendommen tilhører i sin helhet saksøkte. I tillegg oversender jeg disse dokumentene direkte til statsadvokaten for etterforskning av dokumentforfalskning og svindelforsøk.»

Han slo klubba hardt i bordet. Smell.

«Retten er hevet.»

Stoler ble skjøvet tilbake, men ingen rørte seg med det første. Bria sto som frosset til is, mens advokaten hennes allerede pakket sammen mappene sine i panikk for å ta avstand fra sine egne klienter.

Jeg reiste meg rolig fra stolen. Jeg pakket papirene mine pent sammen i mappen min, lukket den, og så for første gang den dagen direkte på Bria.

Hun svelget tungt, med øyne som svømte i panikk og begynnende tårer.

Jeg lente meg litt mot henne, akkurat som hun hadde gjort før høringen startet, og hvisket stille:

«Nyt å finne deg et nytt sted å bo.»

Så snudde jeg meg, tok mappen under armen og gikk rolig ut av rettssalen.