To menn i mørke kullfargede dresser og regjeringssnorer steg ut på grusen, øynene deres sveipet over gårdsplassen uten å stoppe.
Bak dem steg en høy, bredskuldret mann med jerngrått hår og en plettfri marineblå ullfrakk ut på steinene.
Arthur Albright bar ikke stokk, selv om han var syttito år gammel og hadde sittet i delstatens høyesterett i atten av disse årene.
Ved siden av ham sto Lawrence Mercer, nestleder for statsadvokatens avdeling for økonomisk kriminalitet.
“Clara,” sa dommeren, og øynene hans fant henne umiddelbart da hun sto ved saltkassene.
Han gikk bort med lange, målbevisste skritt som fikk de to sikkerhetsvaktene til å flanke ham automatisk.
Blikket hans falt på den gjennomvåte kragen hennes og de brune stripene som løp nedover fronten av uniformsskjorten hennes.
Arthur stakk hånden i brystlommen, tok frem et rent hvitt linlommetørkle, og tørket forsiktig en tørket kaffedråpe fra kinnet hennes.
“Var det gutten som gjorde dette?” spurte han, stemmen lav og rolig.
“Ja,” sa Clara.
“Og klubbens direktører så det?”
“Trener Hembree så ham gjøre det fra fem fots avstand.”
“Han ba laget stille seg opp for regionsdirektørens velkomsttale rett etter at pokalen traff gulvet.”
Arthur brettet linlommetørkleet med nøye presisjon og puttet det tilbake i frakken.
“Mr. Mercer,” sa dommeren uten å se seg tilbake.
“Sir?” svarte aktoren og gikk bort til dommerens skulder.
“Sikre serverne i administrasjonsfløyen først.”
“Hvis et styremedlem forsøker å slette kamerafeedene fra troféloungen, iverksett umiddelbar foraktsordre.”
“Forstått, Deres ære,” sa Mercer og pekte på tre etterforskere som allerede hentet blå bevissaker fra det andre kjøretøyet.
Arthur så ned på barnebarnet sitt igjen, de grå øynene kalde som elveis.
“Gå med meg, Clara.”
“Vi skal delta på Mr. Sterlings lunsj.”
Clara skiftet ikke skjorte; Hun vasket ikke ansiktet ved utendørspumpen.
Hun gikk ved siden av bestefaren sin mens han ledet gruppen opp de brede skifertrappene ved hovedinngangen til paviljongen.
De tunge dobledørene i eik sto åpne for de ankommende giverne, som nippet til champagne fra glass med fløyter.
Inne sto Richard Sterling i midten av det persiske teppet, omgitt av fire menn i skreddersydde blazere og gullringer.
Richard var femtito år, dypt solbrun, med sølvtrådet hår klippet kort og tennene bleket til en strålende porselenshvit.
Han hadde hånden på sønnens skulder og vendte Trevor mot delstatens sportsjournalist som satt og skrev notater på en blokk.
“Trevors engasjement for den nasjonale juniorkretsen representerer hva Riverwood handler om,” sa Richard glatt.
“Fortreffelighet, disiplin og generøsiteten til vårt private nettverk av beskyttere.”
Folkemengden rundt dem mumlet høflig anerkjennende og hevet glassene i en liten felles skål.
Så svingte de tunge eikedørene helt bakover mot messingdørstoppene med et dump, klingende dunk.
Latteren i inngangspartiet stoppet først, som en radio som ble koblet ut midt i en sang.
Arthur Albright trådte ut på parkettkanten av loungen, den marineblå frakken var akkurat nok oppkneppet til å avsløre den kullgrå dressen hans.
Ved siden av ham sto Clara med armene langs sidene, den kaffe-gjennomvåte poloen og flekkete jeansene synlige for alle i salen.
To statlige etterforskere i blå vindjakker med gule lovhåndhevelsesbokstaver trådte inn rett bak dem, med tykke lærpapirlommer.
Richard Sterlings smil forsvant ikke umiddelbart; Den frøs bare til, glasset halvveis til leppene.
Han så på Arthur, blunket to ganger, og så gled blikket ned til Claras ansikt.
Fargen forsvant fra kinnene hans så raskt at den dype sommerbrunfargen plutselig så ut som gul kritt.
“Justice Albright,” stammet Richard, stemmen hans mistet sin øvede kringkastede baryton.
“Vi… vi forventet ikke den juridiske delegasjonen før veldedighetsmiddagen i november.”
Arthur smilte ikke; Han rakte ikke ut hånden; Han anerkjente ikke den utstrakte håndflaten til klubbpresidenten som sto i nærheten.
“Jeg er ikke her som gjest, Richard,” sa dommeren, stemmen hans bar tydelig opp i de høyeste takbjelkene i det trekledde taket.
“Jeg er her i min egenskap av juridisk eksekutor for Thomas Albright Memorial Youth Foundation.”
En skarp mumling gikk gjennom de eldre klubbmedlemmene som sto ved steinpeisen.
To kvinner i beige rideblazere så mellom Arthur og den flekkete tenåringen som sto ved venstre albue.
“Thomas Albright?” hvisket en høyt nok til å høres over airconditionen.
“Er ikke det familien som bygde innendørsringen?”
Trevor rynket pannen og så fra faren til den gamle mannen med et irritert rykk i kjeven.
“Pappa, hvem er denne fyren?” spurte Trevor høyt, brystet hans blåste seg opp under varsity-jakken.
“Vi er midt i pressekunngjøringen for stipendet mitt.”
Richard vendte seg mot sønnen med et plutselig, voldsomt hves.
“Trevor, hold kjeft nå.”
Trevor blunket, sjokkert over giften i farens tone, noe han aldri hadde hørt offentlig før.
“Hva?” protesterte Trevor og pekte sint på Clara.
“Hun er bare låveteknikeren!
Jeg sa til henne for ti minutter siden at hun skulle vaske gaffatapen av gulvet!
Hun prøver sikkert å få meg i trøbbel fordi hun sølte drinken sin!”
