Men ikke lenge. Den tirsdagen så Marcel en mann han aldri hadde sett før. Thomas Morel. Trettien år gammel. Rett ton. Kort hår. Den maskerte mannen ble overrasket og rolig for en person som nettopp hadde ankommet et høysikkerhetsfengsel. Marcel sto foran ham. Omtrent 30 av dem, de kjente alle til stedet. Og de vet hvordan det vanligvis ender. — Nykommer… Her lærer alle hva som foregår. Thomas var stille. Men han senket ikke blikket. Marcel merket umiddelbart noe uvanlig. Det finnes ingen frykt. Det var ingen uro. Det er bare en merkelig ro. Så han bestemte seg for å gå enda lenger. Blikket hans falt på de svarte skoene til den nye fangen. Noen lo. Han sluttet gradvis å le. Marcel nærmet seg. — Du kan ikke… Eller vil du ikke? Thomas var stille.
Marcel tok et skritt frem. — Og hvis jeg tvinger deg? Det var da Thomas så på en livvakt som var plassert nær skjeggestroppen. Og Marcel opplever noe som får ham til å skjelve mer enn avvisning. Livvakten la nettopp hånden på radioen. Thomas hvisket: — Hvis du tar av deg skoene her… De må stenge hele hagen. En kald stillhet omringet dem. Marcel senket naturlig blikket. Thomas hvisket mykt: — Hva skjuler du her? Før Thomas rakk å svare, ropte livvakten: — Hold deg unna meg! Selv de mest nysgjerrige fangene trakk seg tilbake. Marcel stoppet. Han forstår ikke hvorfor myndighetene plutselig virker mer interessert i et par sko enn i en konfrontasjon mellom fangene. En kniv? Narkotika? Noe enda verre? Thomas undersøkte rolig hver hypotese. Så tok veilederen ham bort. Men da han nærmet seg Marcel,
stoppet Thomas et øyeblikk. Marcel sier: — Nå vil jeg vite hvem du er. Thomas ristet forsiktig på hodet. — Det er nettopp derfor du bør slutte å stille spørsmål. En time senere snakket hele fengselet om ham. Men ingen av ryktene som sirkulerte kom i nærheten av sannheten. Og når Marcel endelig finner ut hvorfor ingen får røre de skoene, forblir han stille
Det ingen våget å fortelle Marcel Vautrin
Klokken 16.40 ble Marcel Vautrin kalt inn til fengselsdirektørens kontor.
Det skjedde nesten aldri.
I årevis hadde Marcel fått andre til å komme til ham. Han hadde bygget opp et rykte som gjorde at selv innsatte med lange dommer tenkte seg om to ganger før de utfordret ham.
Men denne gangen ventet ingen innsatte på ham.
To vakter sto utenfor kontoret. Begge var uvanlig alvorlige.
«Direktøren vil snakke med deg,» sa den ene.
Marcel trakk på skuldrene.
«Om hva?»
«Om Morel.»
Da Marcel hørte navnet, forsvant smilet hans.
Han gikk inn.
Fengselsdirektøren satt bak skrivebordet med en tykk mappe foran seg. Ved vinduet sto en mann i mørk dress, med et identifikasjonskort festet til jakken.
Marcel kjente ham ikke igjen.
«Sett deg, Vautrin,» sa direktøren.
«Jeg foretrekker å stå.»
Mannen ved vinduet snudde seg.
«Da kan du stå.»
Stemmen hans var rolig, men det var noe ved måten han uttalte ordene på som fikk Marcel til å rette ryggen.
«Vet du hvem Thomas Morel er?» spurte mannen.
«En ny fange.»
«Det er ikke et svar.»
Marcel foldet armene.
«Han kom hit i morges. Han oppfører seg som om han eier stedet.»
Mannen åpnet mappen.
«Thomas Morel ble overført hit under en sikkerhetsprotokoll som ikke ble kommunisert til det ordinære fengselspersonalet. Opplysningene om identiteten hans er begrenset til et fåtall autoriserte personer.»
Marcel lo kort.
«Så han er en eller annen viktig person? En politimann? En dommer?»
Mannen svarte ikke.
I stedet skjøv han et fotografi over skrivebordet.
Det viste Thomas i sivile klær, stående ved siden av flere personer foran en bygning med franske flagg.
Marcel lente seg frem.
Så stoppet han.
Han hadde sett ett av ansiktene før.
På fjernsynet.
I nyhetsreportasjer om en omfattende etterforskning av organisert kriminalitet.
«Hva er dette?» spurte han.
«Et bilde fra en offisiell operasjon.»
Mannen lukket mappen.
«Thomas Morel er ikke den personen du tror han er.»
Marcel kjente en ubehagelig kulde i magen.
«Hvem er han?»
«En undercoveretterforsker fra det nasjonale politiet. Han har arbeidet i årevis med saker som involverer korrupsjon, organisert kriminalitet og ulovlige nettverk som opererer innenfor og utenfor fengslene.»
Marcel stirret på ham.
Så begynte han å forstå.
De svarte skoene.
Den uvanlige roen.
Vaktene som plutselig hadde reagert.
«Hvorfor fikk jeg ikke beskjed?» spurte han.
«Fordi protokollen krevde at identiteten hans skulle beskyttes. Bare et begrenset antall personer kjenner til oppdraget hans.»
Mannen tok en pause.
«Og nå har du gjort situasjonen vanskeligere.»
Marcel knyttet nevene.
«Jeg truet ham ikke. Jeg ville bare vise ham hvordan ting fungerer her.»
«Det er nettopp det vi må undersøke.»
Direktøren åpnet en annen mappe.
Der lå utskrifter av meldinger, rapporter og fotografier fra tidligere hendelser i fengselet.
«Vi har mottatt opplysninger om at innsatte blir presset til å betale for beskyttelse, at enkelte gjenstander sirkulerer utenfor de vanlige kontrollrutinene, og at noen ansatte kan ha sett en annen vei.»
Marcel ble stille.
«Tror dere at jeg står bak dette?»
«Vi trekker ingen konklusjoner før undersøkelsen er ferdig,» svarte mannen. «Men Morel ble sendt hit for å undersøke et nettverk som vi mistenker har forbindelser til flere fengsler.»
Marcel så ned på fotografiet igjen.
«Og skoene?»
For første gang endret mannen uttrykk.
«Skoene hans er en del av sikkerhetsprosedyren rundt overføringen. De skal ikke håndteres av uvedkommende før de er undersøkt av det autoriserte teamet.»
«Er det en mikrofon i dem?»
«Jeg kommer ikke til å diskutere operative detaljer med deg.»
Marcel lente seg tilbake.
Han hadde ventet å høre om narkotika, en skjult kniv eller en eller annen gjenstand som kunne brukes til å true andre innsatte.
Men det virket som om hele fengselet nå var opptatt av en mann som ikke engang hadde hevet stemmen.
«Hva skjer nå?» spurte han.
«Nå fortsetter vi etter planen. Og du holder deg unna Morel.»
Marcel reiste seg.
«Jeg lar ingen fortelle meg hvem jeg kan snakke med.»
Mannen ved vinduet møtte blikket hans.
«Da bør du tenke nøye gjennom om dette er en kamp du faktisk ønsker å ta.»
Klokken 18.15 satt Thomas Morel alene i et lite avhørsrom.
En etterforsker satt på den andre siden av bordet.
«Du har allerede fått oppmerksomheten til Vautrin,» sa etterforskeren.
Thomas smilte svakt.
«Det var uunngåelig.»
«Han er ikke en mann som liker å bli motsagt.»
«Det vet jeg.»
Et øyeblikk var det stille.
Så tok etterforskeren frem et fotografi av en innsatt som hadde blitt overført fra et annet fengsel seks måneder tidligere.
«Denne mannen hevder at han ble tvunget til å oppbevare penger og meldinger for andre innsatte. Han nevner Vautrin flere ganger.»
Thomas studerte bildet.
«Har vi bekreftet opplysningene?»
«Ikke alle. Men to vitner har gitt forklaringer som samsvarer med deler av historien.»
Thomas la fotografiet ned.
«Da trenger vi mer enn rykter.»
Etterforskeren nikket.
