Mannen min ga meg 200 piskeslag mens elskerinnen hans telte dem og hånet meg. «Nå skriver du under og ber om tilgivelse», befalte han og pekte på noen dokumenter på 18 millioner. Uten å protestere ringte jeg min milliardærfar og sa: «Pappa, tiden er kommet for å ødelegge livet hans.» Fem minutter senere ble elskerinnen hans blek da hun hørte hvem faren min egentlig var …
DEL 1
Jeg vet ikke hvordan jeg fortsatt var ved bevissthet. Ridepisken hadde revet blusen min i stykker, og hver bevegelse satte ryggen min i brann. Det verste var ikke smerten, men å høre Valeria telle høyt, som om vi spilte kort.
— To hundre, Julián. Nå får du henne til å skrive under.
Mannen min kastet ridepisken på gulvet i haciendaen vi leide i Valle de Bravo. Vi skulle angivelig ha dratt for å feire en byggekontrakt. I virkeligheten hadde han lagt en felle.
— Renata, jeg gir deg en siste sjanse, sa han og la en mappe foran meg.
— Du skriver under, og så er dette over.
På første side sto min fratredelse fra ledelsen av Grupo Santillán. På andre en fullmakt til å frigjøre 18 millioner pesos øremerket installasjoner ved et privat sykehus i Metepec. De arbeidene var ikke ferdige.
Det visste jeg fordi jeg hadde besøkt byggeplassen fire dager tidligere.
Jeg er 34 år. I løpet av sju års ekteskap jobbet jeg sammen med Julián, først med regninger og deretter med å følge opp kontrakter. Jeg eide 25 % av aksjene på grunn av et innskudd jeg gjorde før vi giftet oss, og på grunn av mange års arbeid.
For ham var jeg likevel fortsatt den enkle jenta som burde være takknemlig for at en forretningsmann hadde lagt merke til henne.
Jeg fortalte ham aldri at faren min, Ernesto Alcázar, ikke var den pensjonerte revisoren Julián forestilte seg. Pappa ledet en investeringsgruppe i Mexico by. Jeg skjulte ikke identiteten hans fordi han ville teste meg; jeg gjorde det fordi jeg var lei av at alle behandlet meg som en forlengelse av formuen hans.
Julián kjente navnet hans, men gadd aldri å undersøke noe mer.
I begynnelsen virket det som om han forsto meg. Etter hvert begynte han å kontrollere besøkene mine, granske utgiftene mine og gjøre narr av klærne mine under middager med forretningspartnerne sine.
— En byggherres kone bør se ut som en byggherres kone, gjentok han.
Ankomsten til Valeria Montalvo endret ham fullstendig. Han presenterte henne som PR-rådgiver. Jeg oppdaget at hun var elskerinnen hans da jeg så hotellreservasjoner betalt med firmakortet på telefonen han hadde latt stå åpen.
Jeg lagde ikke noe oppstyr. Jeg gikk gjennom transaksjonene jeg hadde tilgang til som administrator, og fant overføringer til Consultora Montalvo på 4,6 millioner pesos.
Fakturaene nevnte tekniske undersøkelser som ingen på byggeplassen hadde mottatt. En av dem hadde et merkelig stempel: «Proyecto Mirador. DC».
En annen hadde datoen for en lørdag da selskapet var stengt.
Jeg spurte Julián skriftlig. Han svarte at jeg blandet meg inn i andres oppgaver, og endret passordene i systemet. Den ettermiddagen forsto jeg at jeg måtte søke hjelp utenfor hjemmet.
Min advokat, Rodrigo Salcedo, hadde kopier av kvitteringene og e-postene der jeg ba om forklaringer. Han visste også at Julián hadde dyttet meg mot en dør uker tidligere. Han anbefalte meg å anmelde det og komme meg ut derfra.
Jeg hadde planlagt å gjøre det på mandag. Jeg tok feil da jeg trodde jeg fortsatt hadde den helgen.
Under middagen dukket Valeria opp med et par øredobber som Julián hadde sagt han hadde kjøpt til en kunde. Hun la en penn på bordet og la de to arkene foran meg.
—Da kan vi alle slutte å krangle
—sa hun.
Jeg nektet å signere. Julián lukket døren, sendte de ansatte til annekset og tok mobilen fra meg. Da jeg prøvde å komme meg ut på terrassen, grep han meg i håret.
Valeria trakk for gardinene i stedet for å hjelpe meg.
Første gang han slo meg, skrek jeg. Etterpå prøvde jeg å dekke meg med armene. Jeg mistet tellingen lenge før de gjorde det.
Valeria sluttet ikke å telle.
Nå pustet Julián anstrengt og ventet på signaturen min. Jeg så på pennen og tenkte på klokken jeg fortsatt hadde på meg. En nødfunksjon var aktivert.
Jeg brukte den da han snudde seg for å helle seg et nytt glass.
—Du har allerede varslet noen, ikke sant?
—spurte Valeria plutselig.
Anropet til 911 var koblet til. Jeg sa adressen med den stemmen jeg hadde igjen og ba om ambulanse. Deretter ringte jeg faren min fra samme klokke.
—Pappa, jeg er skadet. Rodrigo har dokumentene. Ikke forhandle med Julián.
Hjelp meg ut.
Min ektemann lo.
—Pappaen din? Regnskapsføreren? La ham komme og telle slagene.
