Del 1
Den tjuefire år gamle Anna jobbet som servitør på en dyr restaurant i sentrum. Hun hadde begynt å jobbe der nesten et år tidligere for å betale husleien selv og hjelpe moren sin, som ikke kunne arbeide etter en operasjon.
Anna klaget aldri over livet sitt. Hun studerte på avstand, tok ekstravakter og drømte om en dag å åpne et lite konditori.
Hun hadde langt kastanjebrunt hår som hun nesten alltid satte opp i en løs flette. Det var favorittfrisyren hennes, og hun var svært glad i håret sitt.
Den kvelden kom to unge menn i dyre dresser inn på restauranten. De het Kirill og Denis. Begge kom fra velstående familier, kjørte luksusbiler og var vant til å få alt de ønsket seg.
To unge kvinner var sammen med dem. Selskapet satte seg ved et stort bord ved vinduet og bestilte straks den dyreste vinen og retter fra spesialmenyen.
Gjestene oppførte seg arrogant helt fra starten.
De knipset med fingrene for å få oppmerksomhet, avbrøt Anna og lette bevisst etter grunner til å klage.
— Frøken, kan du i det hele tatt servere gjester? spurte Kirill hånlig da hun satte en tallerken foran ham.
— Selvfølgelig. Kan jeg hjelpe dere med noe? svarte Anna rolig.
— Ja. Lær deg å smile når noen snakker til deg.
Denis lo og rettet mobiltelefonen mot servitøren.
— La oss filme byens kjedeligste personale. Kanskje hun endelig får sparken etter dette.
Anna prøvde å ignorere dem. Hun visste at noen gjester likte å provosere personalet, og håpet at kvelden ville ende uten alvorlige problemer.
Men snart ble ydmykelsene enda mer ubehagelige.
Da Anna kom med bestillingen, skjøv Kirill demonstrativt tallerkenen fra seg.
— Jeg har ikke bestilt dette. Ta det bort.
— Men det var dere som valgte denne retten, innvendte den unge kvinnen forsiktig.
— Skal du begynne å motsi meg også?
Denis brøt ut i høy latter, og en av de unge kvinnene himlet med øynene.
Anna tok tallerkenen og gikk mot kjøkkenet. Hun kjente at hendene skalv, men ville ikke vise dem som ydmyket henne, hvor mye oppførselen deres såret henne.
Rundt halv ni ropte Kirill henne bort til bordet deres igjen.
— Si meg, liker du jobben din?
— Det har ikke dere noe med, svarte Anna lavt og la straks til: — Unnskyld, jeg må ta meg av de andre bordene også.
Kirill utvekslet et blikk med Denis.
— Hørte du det? Hun har visst litt attitude også!
— Jeg synes det er på tide å ha det litt moro, svarte Denis.
Anna skjønte ikke hva de planla, og gikk tilbake til arbeidet.
Noen minutter senere gikk hun bort til bordet deres for å rydde bort de tomme glassene. Da tok Kirill en lighter opp av lommen.
— Du har fint hår, sa han mens han betraktet den lange fletten hennes. — Jeg lurer på hvor raskt det ville ta fyr.
Anna stivnet.
— Vær så snill, legg den bort. Det er overhodet ikke morsomt.
— Slapp av, vi bare tuller!
Denis filmet allerede det som skjedde med mobiltelefonen sin. Han rettet kameraet bevisst mot ansiktet til den unge kvinnen og ventet på å fange frykten hennes.
Anna tok et skritt tilbake.
— Jeg skal hente restaurantsjefen nå.
Men Kirill reiste seg plutselig fra stolen og sperret veien for henne.
— Hvor skal du? Vi er ikke ferdige ennå.
Han holdt lighteren mot tuppen av fletten hennes. Anna forsøkte å trekke seg unna, men alt skjedde altfor raskt.
Håret tok fyr.
— Aaaah! Hjelp meg! skrek den unge kvinnen.
Instinktivt kastet hun seg til siden og forsøkte å slukke flammene. Flere gjester spratt opp fra plassene sine. En av servitørene skyndte seg bort til henne med et brannteppe, mens restaurantsjefen ringte nødetatene.
Heldigvis ble brannen slukket raskt. En del av håret hennes var likevel alvorlig skadet, og Anna hadde fått brannskader i hodebunnen.
Hun sto midt i restauranten, skalv av sjokk og klarte ikke å få fram et eneste ord.
Kirill hadde først smilt, men da han så hva som hadde skjedd, ble han blek.
— Hun rykket jo til selv! utbrøt han. — Jeg trodde ikke det skulle gå så galt!
Denis senket raskt telefonen, men opptaket var allerede lagret.
Anna ble kjørt til sykehuset. Før hun ble lagt inn i ambulansen, snudde hun seg og så på de to unge mennene.
— Dere forstår ikke engang hva dere har gjort …
Kirill prøvde å spøke det bort, men ingen lo lenger.
Han var overbevist om at faren hans ville betale for de beste advokatene, at restauranten ville dysse ned skandalen, og at servitøren ville være redd for å utfordre en rik familie.
Men i det øyeblikket visste han ennå ikke hva som hadde skjedd med opptaket vennen hans hadde gjort.
