Blomstene ved sønnens grav
I går ville sønnen min, Edward, ha fylt 35 år.
I stedet for å kjøpe en kake tok jeg med solsikker til graven hans. Han pleide alltid å gi meg solsikker, som regel pakket inn i plast fra dagligvarebutikken, mens han sa: «Til den vakreste jenta i nabolaget.»
For sju måneder siden døde Edward i en bilulykke. Jeg tok meg fortsatt i å strekke meg etter telefonen hver gang noe måtte repareres.
Etter at jeg hadde ordnet blomstene, satte jeg meg ved gravsteinen hans en stund og snakket med ham om den lekkende kjøkkenkranen min. Før jeg gikk, glemte jeg ved et uhell beskjæringssaksen ved graven.
Neste morgen dro jeg tilbake for å hente den.
Det var da jeg la merke til en kvinne i en grå frakk som bar på en stor handlepose full av friske blomster. Hun tok roser, nelliker og liljer fra forskjellige graver.
Så kom hun til Edwards gravstein og trakk en solsikke ut av bursdagsbuketten hans.
«Ikke rør den!» ropte jeg.
Hun rakte den raskt tilbake.
«Hvor mange graver har du tatt blomster fra?»
«Unnskyld», hvisket hun.
«De blomstene var til sønnen min. I går var det bursdagen hans. Er det slik du tjener penger?»
«Jeg selger dem ikke», svarte hun. «Vær så snill, bli med meg. Jeg vil vise deg noe.»
Hun presenterte seg som Monica og fortalte at hun bodde på den andre siden av gaten. Selv om jeg ikke stolte på henne, ble nysgjerrigheten for stor.
Jeg fulgte etter henne hjem.
Inne låste hun opp et lite rom innerst i gangen. Hyllene dekket veggene og var fulle av små trekasser med konserverte blomster. På et arbeidsbord lå tørkede kronblader, former og klar støpemasse.
Så fikk jeg øye på en etikett.
Edward.
Det knøt seg i hjertet mitt.
«Hvor lenge har du tatt blomstene hans?» spurte jeg.
«Siden noen uker etter begravelsen hans», innrømmet hun.
Hun løftet et hvitt klede fra en liten trekasse. Inni lå en gjennomsiktig blokk av støpemasse med tørkede kronblader og et smalt blått bånd.
Jeg kjente det igjen med en gang.
Jeg hadde knyttet det båndet rundt den første buketten jeg hadde tatt med til Edwards grav etter begravelsen. Da det forsvant, trodde jeg at vinden hadde blåst det bort.
«Hvorfor tok du det?»
«Jeg ville bevare det for deg», sa Monica.
Jeg skulle akkurat til å svare da jeg oppdaget en sammenbrettet lapp under støpemassen. Håndskriften var min.
Det var en lapp jeg hadde stukket inn blant blomstene til Edward:
Det er så stille på kjøkkenet uten radioen din på, Eddie.
For å finne ut hva som skjedde videre, se kommentarene nedenfor
Edward pleide alltid å spille gamle rockelåter mens han reparerte ting hjemme hos meg. Han sang forferdelig, og jeg pleide å klage over bråket.
Nå ville jeg gitt hva som helst for å høre det igjen.
Jeg presset lappen mot brystet og begynte å gråte.
«Leste du dette?» spurte jeg.
«Ja. Unnskyld.»
«De ordene var ikke ment for deg.»
Hun senket blikket.
Jeg så meg rundt i rommet.
«Hvorfor gjør du dette mot fremmede mennesker?»
Monica tok opp en liten blokk av støpemasse med ett enkelt rosa kronblad inni.
«Datteren min døde for ni år siden. Jeg pleide å ta med blomster til graven hennes, men etter hvert ble de fjernet. Jeg hatet å se disse minnene forsvinne, så jeg begynte å bevare kronbladene fra bukettene hennes.»
Hun forklarte at hun senere hadde begynt å ta blomster fra andre graver også, fordi hun trodde familiene kanskje ville sette pris på å ha noe som kunne minne dem om sine kjære.
«Har du gjort dette uten tillatelse?»
«Ja.»
«Hva hadde du tenkt å gjøre med blomstene?»
«Jeg ville gi dem tilbake i små trekasser med personens navn og datoene deres. Jeg trodde familiene ville sette pris på det.»
Jeg ristet på hodet.
«Du kan ikke ta ting fra folks graver uten å spørre først. Du må slutte med dette.»
Hun nikket.
Jeg insisterte også på at hun skulle levere tilbake blomstene i posen sin.
Før jeg gikk, ba jeg om å få tilbake lappen min.
«Den er din», sa hun.
Jeg la den i lommen.
Da vi kom tilbake til kirkegården, la Monica tilbake blomstene hun kunne kjenne igjen og tok resten med til kirkegårdskontoret. De ansatte forklarte at hun ikke hadde lov til å fjerne blomster eller sette igjen minnekasser uten tillatelse.
Ved Edwards grav fant jeg beskjæringssaksen min.
«Kan jeg gjøre ferdig minnekassen til Edwards blomster?» spurte Monica.
«Ikke ennå», svarte jeg.
Hun forsto.
Den kvelden sto jeg på det stille kjøkkenet mitt. Kranen dryppet fortsatt, og verktøykassen til Edward sto fremdeles under vasken.
Jeg var nær ved å prøve å reparere den selv, akkurat slik han ville ha gjort. I stedet ringte jeg en rørlegger.
