Min sjalu søster rev ut en sprinkelseng fra under magen min som var syv måneder gravid, og sendte meg inn på et bord og åpnet vår avdøde mors loddede musikkskrin
Min avdøde mors kirsebærtre-spilledåse hadde ikke spilt en eneste tone på tjueåtte år.
Den sto på kanten av mitt smijernsbord på terrassen i den varme oktobersolen, rett ved siden av den tre-etasjes hvite kaken vi hadde bestilt til babyens kjønnsavsløring. Det mørke treverket ble polert til det skinte som en kastanje, og det lille messingnøkkelhullet foran var helt forseglet med en tykk, matt grå blydråpe.
Jeg husker at jeg var tre år gammel og spurte pappa hvorfor mammas fine boks ikke sang lenger. Pappa hadde bare smilt trist, klappet meg på hodet og sagt at opptrekksfjæren inni hadde røket, så mamma ba ham ta loddebolten og forsegle låsen for alltid så de små tannhjulene ikke skulle renne ut.
I nesten tre tiår hadde den stille boksen stått på nattbordet til moren min Opal, helt til morgenen hun døde for to år siden.
Å ta den ut på bakgårdssteinene i dag var min måte å gi mamma en plass ved bordet på. Som trettienåring, etter fire år med sjelknusende fertilitetsbehandlinger, endeløse injeksjoner og leger som advarte meg om at det gamle indre arrvevet i livmoren kanskje aldri ville bære et barn til termin, var jeg endelig syv måneder gravid.
Jeg strøk håndflaten over den trange kurven på den blå mammakjolen, og kjente en matt, velkjent smerte stråle over korsryggen. Hele ettermiddagen hadde smertefulle Braxton Hicks-rier klemt magen min som en skrustikke. Jeg hadde ikke fortalt det til noen. Jeg hadde spesielt ikke fortalt det til min sekstiseks år gamle far,
Glenn, som for øyeblikket satt oppe på trappene til terrassen og lo sammen med onklene våre. Pappas blodtrykk hadde vært farlig høyt siden mamma døde, og alt han ønsket i verden var å se døtrene sine komme overens og ønske sitt første barnebarn velkommen i fred.
Derfor hadde jeg brukt de siste tre ukene på å svelge stoltheten min og slette de bitre tekstmeldingene min trettifem år gamle søster, Rhonda, stadig sendte meg ved midnatt.
Helt siden hun fant ut gjennom familieryktene at jeg planla å spørre vår trettito år gamle kusine, Cecilia, om å bli babyens gudmor i stedet for henne, hadde Rhonda vært på krigsstien. Hun brydde seg ikke om at Cecilia var barnesykepleier som hadde holdt hånden min gjennom hver skremmende høyrisiko ultralyd, mens Rhonda var for opptatt med brunch eller Cabo til å ringe.
For Rhonda betydde det å være storesøster at hun eide matriarkens rampelys.
“Du skulle ikke ha satt den stygge gamle tingen ved siden av smørkremen, Jeanette,” sa en skarp stemme fra venstre side.
Jeg snudde meg og så Rhonda stå ved hjørnet av utebordet iført et par plettfrie hvite designerkiler og en kremfarget silkedrakt. Hun så ikke på meg. Hun stirret rett ned på mammas kirsebærtre-spilledåse.
Hver gang Rhonda gikk forbi den lille forseglede boksen, strammet kjeven hennes seg så hardt at en muskel hoppet i kinnet. Uten å engang merke det, løftet hun venstre hånd og gned tommelen febrilsk over et falmet, halvmåneformet hvitt arr på innsiden av høyre håndledd. Hatet i øynene hennes da hun stirret på det stille trestykket fikk en kulde til å løpe nedover ryggraden min.
Før jeg rakk å si et ord, knyttet en ny rie seg lavt i magen og stjal pusten min. Jeg gispet mykt og rakte ut begge hendene for å gripe topprekkverket på den nymonterte massive eikesengen som sto bare to fot fra bordet.
Rhonda og vår mors tante, Barbara, hadde insistert på at kusinene mine skulle bære den enorme eikesprinkelsengen ut på terrassen slik at alle kunne beundre Rhondas dyre gave under festen. Jeg hadde ikke sett tante Barbara presse Rhonda i et hjørne på kjøkkenet tjue minutter tidligere, hviske i øret hennes at hvis jeg ikke kalte Rhonda gudmor under skålen, burde hun marsjere rett ut og ta med seg sprinkelsengen.
Jeg lente bare den tunge vekten min mot det glatte eikerekkverket, og ventet på at krampen i magen skulle lette mens tretti av våre nærmeste slektninger samlet seg rundt flisene med champagneglassene sine.
Kusinen min Cecilia stilte seg ved siden av meg med en papptallerken med en skive forrettsquiche, og de varme brune øynene hennes smalnet straks av sykepleierintuisjon da hun så svetten pryde overleppen min. “Jeanette, kjære, du ser blek ut,” hvisket Cecilia og rakte ut hånden for å ta på albuen min. “Trenger du å sette deg?”
